Prikken (Jarle) opp i den enorme snøbakken stopper plutselig og den blir værede i samme posisjon lenge, men vi har ikke tid til å reflektere for mye over det. Snøbakken har imidlertid forårsaket mye refleksjon allerede. Verdens lengste snøbakken som mange kaller den, representerer en full dagsmarsj der den strekker seg fra bunnen på bandet og opp til ca 7700 moh og camp 2. Hvorvidt den er verdens lengste snøbakke har det blitt harselert over i mange miljøer gjennom tidene, hvor en Everest klatrer i et foredrag ble fortalt at dette nok ikke var den lengste motbakken i verden, det var nok snarere ekteskapet som fortjente den benevnelsen. Vel, vi har alle våre erfaringer, og det er vel nettopp det vi snakker om, opplevelsen av at man går og går men det tar aldri slutt, uansett, mektig er bakken der du står i bunnen og ser opp mot svarte flekker som blir til stadig mindre maur i det personene øverst i bakken blir så små at du mister dem av syne i det de går over på berget og forsvinner mot den sorte bakgrunnen i det neste camp har sin begynnelse.

Toalettforholdene på veien mot toppen er et kapittel for seg selv. Ikke nok med at en lett kan forfryse seg både her og der når man åpenbarer sine hengende deler til naturkreftene på 7.100. For de spesielt interesserte må en vel også bare innrømme at over 6.400 moh henger det meste, og alle tanker innen det erotiske område faller ikke like naturlig som før. Kroppen har sine metoder for å beskytte seg, og i likhet med at oksygenet konsentreres om de kroppsdelene som står for de fundamentale livsfunksjonene, virker det som om den seksuelle drivkraften slås helt av. Det er liksom ikke tid og sted for det her opp, selv om Viagra synes å være årets høydemedisin, med sin bivirkning at den bedrer O2 opptaket og ikke fører til stå uten at en blir seksuelt stimulert, og slike stimuli er det ikke mange av her opp. Denne litt humoristiske sideeffekten skal vi se nærmere på når vi skal skrive om alle akklimatiseringens viderverdigheter, men den broen skal vi krysse annen gang. Dog er det nødvendig å holde andre basale kroppsfunksjoner ved like, noe som ikke alltid er like enkelt med 3 lag undertøy, dundress og ikke minst en klatre-sele som effektivt hindrer enhver form for kontakt med og tilgang til de edlere deler. Tissing går i og for deg greit, og det er en viktig funksjon da tissingen sier noe om hvor mye veske en har fått i seg og på den måten at en ikke blir dehydrert. For å si det veldig enkelt, blir du dehydrert så er du ferdig, det suger krefter ut av kroppen, krefter du sårt trenger for å nå toppen. Sukkerbitmetoden er ubrukbar over 6400 meter så her må det pinsett til. Kabling derimot er en mer kuriøs opplevelse og dette bringer tanken henn til camp 1’s avtrede, kabeljordet. Leieren ligger på 2 plan, første plan der bor man og på andre plan med utsikt fritt i 2 retninger, der går tauet mot toppen pent i sikk-sakk mellom et hundretalls ruker, før det strekker seg videre opp mot camp 2. God tone her er å se rett frem og late som ingenting i det man passerer en eller to som holder på å fryse seg fordervet med dundressen rundt anklene. Kroppen er en finurlig sak, fordi det virker som om at den etter å ha frosset seg fordervet under besøket på kabeljordet innstiller seg på at dette blir siste gangen på en periode, for behovet meldte seg ikke tilbake før det var 100 meter igjen til samme jorde, denne gangen på vei ned, men nå er det vel på tide å komme seg videre oppover….

Vi er sist avgåre denne morgenen Petter og jeg. Dawa slår følge med oss og vi legger av gårde, like bak en rekke andre klatrere og Sherpaer. Imidlertid må vi rakt fastslå at avstanden til de foran gradvis blir lengre. Noen unntak er det, da også andre sliter, men det går tungt og det er Petter som sliter. Petter har jo forsøkt seg 2 ganger før og det ser dessverre ut som om historien gjentar seg. Kreftene svinner i høyden og det går saktere og saktere i det vi snirkler oss oppover den uendelige snøbakken. Vi tar et skritt og så puster vi 5 til 10 ganger. Dette er oppskriften på hvordan det tar en time å gå 100 meter. Vi sier ikke mye, men jeg ser det på Petter at han er frustrert. Ved havoverflaten er jo Petter knallsterk og løper fra meg som den letteste sak, men her oppe svikter kreften. Jeg holder meg bak, men et stykke opp i bakken lufter Petter ideen om at dette kanskje blir siste etappe. I den siste kneika på 150 meter går jeg fra Petter og Dawa og er fremme ved teltet klokken 16.00. Det som ikke går i bredden det går i høyden og i camp 2 ligger teltene på bratte avsatser over hverandre. Våre telt ligger heldigvis nederst, noe som er en fordel mot slutten av dagen, dog tilsvarende en ulempe når man begynner om morgenen. Klokken 16.45 krabber Petter inn i teltet og vi er samlet igjen. Nå blir det avgjørende å få spist litt og ikke minst å få i seg masse drikke, noe som går rimelig bra for meg. Petter bestemmer seg for å se det litt ann til morgen etter, men er ikke i stand til å få i seg mye næring, noe som ikke lover godt. Solnedgangen kommer senere her opp, da det stadig blir færre fjell som stenger for kvedssolen, men når den først går ned blir det iskaldt på et blunk, og allerede ved 7 tiden om kvelden går rosignalet. Med sovepose godkjent for -40 speik går det allikevel rimelig greit å holde en fornuftig kroppstemperatur og søvnen kommer rimelig lett denne gangen, lettere assistert av 1 liter surstoff per minutt som vi setter regulatoren på. Vi puster normalt inn sånn 15 til 30 liter i minuttet, men den ene literen i tillegg hjelper oss til å få en rimelig rolig natt……. For fra i morgen tidlig begynner den avgjørende etappen….

Det er tidlig morgen den 21. mai. Klokken er ikke mer enn 06.00, men det er allerede liv i leiren. Det er sherpaene som koker vann og er ivrige på å komme seg av gårde. Petter og jeg ligger og lytter på alle lydene og ikke minst vinden som hele tiden har et solid tak i teltduken. Det er aldri stille så høyt opp i fjellet, og selv om vinden ikke er brutal denne morgenen merker vi den tydelig og vi vet hvilke krefter den kan vise oss hvis den vil. Utallige rester etter fullstendige ødelagte telt i campen viser oss dette med all mulig tydelighet. Petter grubler fremdeles over formen og leker med tanken på å forsøke noe meter til. Jeg har ikke så mange innspill å komme med. Etter en samtale med Dawa bestemmer han seg for å snu og gå ned. Vi grubler litt over Jarle som har planlagt å stå på toppen akkurat nå, men vi vet ikke hvor han er. Det siste vi så av han var da han forsvant ut av synsfeltet over oss om formiddagen dagen før. Litt misunnelig konstaterer vi at han sannsynligvis er på toppen. Det skal relativt snart vise seg at vi tar feil. Det blir en vemodig og trist, dog rask avskjed i teltet. Petter smiler tappert og ønsker med god tur videre…..Frokosten er sparsommelig, litt sjokolade, mye te og en gammel brødskalk. Drikke flaskene fylles og tisseflaska tømmes og legges igjen, sekken pakkes og jeg er klar til dagens etappe samt morgendagens. Nå går det egentlig i ett mot toppen. Leiren strekker seg over 100 høydemeter og denne gange er jeg først ute, dog allerede før jeg har passert siste telt, noe som tar en time fra jeg forlater mitt eget, når ”Ungsauene” meg igjen, og vi blir alle overrasket over å finn Jarle hvilende i leirens øverste telt. Han er ved godt mot, men innrømmer at han trenger hvile og at han ikke har tatt sjansen på å forsøke å hvile høyere. I denne høyden mister man også energi bare ved å hvile. Jarle planlegger å komme etter oss litt senere på dagen, og vi går raskt videre da vi ikke har et minutt å tape. Det er om å gjøre å komme oss til camp 3 så raskt som mulig. Her venter det noen timers hvile, mens planen er å gå videre mot toppen allerede samme kveld. Turen opp mot camp 3 på 8.300 moh, går jevnt og trutt. Lars og Petter ligger like før meg, men jeg holdes sånn noenlunde følge. Det er flere klatrere på vei opp, men vi merker tydelig at det er betydelig avskalling og mange sliter. Hvor mange av de som startet fra camp 2 om morgenen som kommer opp til camp 3 om ettermiddagen får vi aldri vite, men Lars, Petter N og jeg har marginene på vår side og ved 3 tiden er vi fremme. Toppen er ikke så fjern nå, der den ligger ikke over oss med litt bortenfor, langs eggen og 500 m over, dog det skal bli noen seige meter skal det vise seg….. Nå er det om å gjøre å spise, drikke og hvile så godt det lar seg gjøre. Vi er på 8.300 moh og godt inne i den berømte dødssonen. Her er det om å gjøre å oppholde seg kortest mulig tid. Her er også færre telt, således at Lars, Petter N og jeg kryper inn i samme telt, som vi låner av en annen ekspedisjon. Litt over hode på meg bestemmes det at vi skal videre allerede tidlig samme kveld og avmarsj settes til klokken 21.00. Det er ingen som får sove, men vi lukker øynene, puster litt oksygen og stålsetter oss for den videre marsjen. Litt forsinket legger vi av gårde like før klokken 22.00. I det vi setter på oss stegjernene kommer Jarle til camp 3. Han er tydelig sliten og bestemmer seg for å hvile litt, for så å gå videre senere på natten. Som vanlig er Petter N og Lars raskere enn meg i starten og jeg mister dem etter kort tid av syne. Det er mørkt og vi går alle med holdelykt. Det er mange lys både foran og bak oss denne natten, dog forsvinner det stadig lys og på veien opp er det stor uttynning blant klatrerne. Det er plutselig mye brattere og det er egenlig like greit at det er mørkt. Det hjelper jo litt på nervene at man ikke ser at sporet er 30 cm bredt og at det er 2000 meter ned på den ene siden. Siste etappe inneholder også de 3 stepene, hvorav ”Second Step” er det vanskeligste klatrepartiet. Hadde disse partiene ligget ved havets overflate hadde vel kanskje ”second step” blitt ratet til en 3er, men her på 8.600 og i stummende mørke virker det neste uoverkommelig. Mellom ”first og secon step” når jeg igjen Lars og Petter på et avtalt pause sted hvor vi alle skifter oksygenflasker. En klassisk feil og mulig dødsårsak er å gå tom for oksygen midt i ”second step” Her oppdager jeg at koppen på termosflaska mi har frosset fast. Lapka Sherpa deler sin te med meg og vi legger igjen min flaske i påvente av solen og retur senere på dagen. Det er lys fra flere hodelykter i henget over meg og den store frykten før ”second step” er kø og klatrere som sitter fast og hindrer andre i å komme opp eller ned for den saks skyld. Heldigvis er de klatrerne som er like foran meg av et brukbart kaliber, og jeg klyver opp sammen med 3 engelsk klatrere. I det vi passerer kanten vrir jeg hode mot øst og skimter en svak rødlig stripe i horisonten. Klokken er 04.15 om morgenen og de første tegn på en ny dag viser seg. Dette roer nervene da vi hele natten har sett et enormt tordenvær mot vest som på en spektakulær måte har flerret opp himmelen. Heldigvis har det ikke kommet nærmere, og med de første spor av dagslys er ikke været så aller verst, dog er det markerte skyer under oss, men vi er på oversiden av det dårlige været. Eggen fra nord mot toppen kan sammenlignes med Besseggen, dog er fallet på begge sider dramatisk mye lengre, dimensjonene er kort sagt enorme, i det vi går vider mot ”3rd step”. Hvor høyt det er dog kanskje ikke så relevant. En dør jo av et fall på bare noen meter hvis stoppen blir for brå….I det jeg kommer frem til foten av de siste ikke alt for vanskelige klippene ligger det en klatrer rolig foran meg i tauet. Den første tanken som slår meg er at dette var et litt rart sted for hvil. På samme tid går det opp for meg at han er død, og at her ligger den klatreren som vi har hørt om at har omkommet opp på eggen et par dage tidligere. Senere viser det seg at dette er en venn av Jarle fra Tyskland og at han er den andre klatreren som skulle forsøke uten oksygen denne sesongen. Egentlig like greit at jeg ikke viste dette da. Man blir litt kynisk i omgivelser hvor man vet at man lett kan møte døden, jeg ser på han noen sekunder, skritter over og forbi og går videre. Everest er som alle andre fjell, det er ikke toppen den toppen som du ser, og på slutten blir det ubehagelig bratt i det vi traverserer rundt på vestsiden og opp mot det siste is-platået og endelig bare 30 meter høyere og 100 meter borte ser jeg toppen. Klokken er 06.30 den 22. mai. Lars og Petter N slår meg med 3 minutter og tar opp film i det jeg ikke går, men kryper opp på verdens høyeste fjell. Dog er det en ting med Mount Everest. Så lenge du er på fjellet tilhører du fjellet….. Først når du er nede kan du si at du har en liten aksje i denne giganten…….. jeg er lykkelig, dog med uro i hjertet……