Toppen av Mount Everest er ikke et behagelig sted å oppholde seg. Lykkerusen over å være der er godt følbar, men på samme tid godt blandet med apati. Vinden blåser kraftig og for første gang kan vi studere dannelsen av vind-fanen på nært hold. Sett fra avstand står det ofte en sky formet som en fane ut fra toppen av Mount Everest. Denne dannes av vinden som treffer toppen slik at det dannes en fane av skyer ut på den ene siden, noe som er et tegn på kraftig vind.

Nå står jeg midt i det og det er rart å se at det dannes skyer rundt deg som så blir kastet i stor hastighet ut fra toppen og mot nord, mens det på sørsiden er helt skyfritt. Jeg kvier meg for ta frem kameraet, da det betyr å ta av seg vottene, men et bilde eller to er jo obligatorisk, og jeg får raskt hjelp av Tenzing som advarer mot bare hender mer enn 30 sekunder av gangen. Sittende i en seng av bønneflagg blir de første bildene tatt, mens Lars og Petter N henter frem at betydelig knippe av sponsorflagg som behørig blir fotografert. Så tallrike er sponsorflaggene at Tenzing surner og er bekymret over at vi er for lenge på toppen. Det er imidlertid 1 meter igjen til den ultimate toppen hvor noen har satt opp en budda-figur i en glass monter. Toppen er liten, kanskje 2 ganger 2 meter, og jeg føler behov for å holde meg fast i monteren i det topp bildet blir tatt. Jeg teller aldri antallet klatrere som er på toppen sammen med meg, men det er ikke mange og det er vanskelig å kjenne igjen folk da alle har googles og oksygenmaske. Dog, dette er jo også møtepunktet mellom oss og de som kommer opp fra Nepal som ligger sør for oss. På toppen har du jo en fot i Tibet og den andre i Nepal, og i det jeg ser sørover forsvinner det to klatrere over den nærmeste ryggen 40 meter borte med kursen mot sør. Blir et øyeblikk redd for å gå ned feil vei, da suget for å gå ned melder seg som det alltid gjør når høyden er stor. I det jeg legger toppen bak meg ser jeg at Lars og Petter også er i ferd med å avslutte fotografering og hyppige satellitt telefonsamtaler til Norge, og kort tid etter er vi alle på vei ned. Gjentatte ganger har vi blitt fortalt at det er på vei ned at ulykkene inntreffer. Jeg er ukomfortabel med å bruke stegjern på bart fjell og det går sakte, spesielt på det første strekket ned som er meget bratt. Trekker derfor et lettelsens sukk i det jeg når frem til den første snøbakken, hvor det går greit nedover mot 3rd step. Blir en stund stående på toppen av 3rd og skuer ned på den døde klatreren som ligger ved foren et 20 talls meter under meg, da jeg ser at Petter tar frem kameraet og begynner å fotografere. Først da ser jeg de øvrige liken som ligger i dette område. Dette er gamle lik delvis dekket av snø og med klare mumie trekk. Jeg har ikke ork til å ta frem kameraet og forsetter ned til innsteget på 3rd for å hvile litt der, like ved den døde tyskeren. Tenzing kommer fobi oss og er tydelig ubekvem med fotograferingen og det valgte stedet for pause. Han slår seg ned 20 meter lengre ned og jeg reiser meg og setter meg sammen med han. Jeg ser at han ikke liker dette og spør han om han vet hva som forårsaket tyskerens død. Hans svar slår meg som meget relevant for situasjonen: ”He had no friends”, et svar som nesten profetisk skal bli meget relevant for vår videre fred nedover fjellet mot ABC. Mens de øvrige tar seg lett ned second step, velger jeg den trygge metoden og legger inne en Pruzik slynge, eller en tau brems for de uinnvidde og klatrer kontrollert ned. Lars er foran og jeg ser at han snakker med en annen klatrer ved bunnen av klippe formasjonen som er på vei opp. Mitt langsyn er jo ikke hva det en gang var og Petter forteller meg at det er Jarle som er på vei opp. På veien ned passerer vi alle Jarle sånn ca ved 10.30 tiden, dog alle hver for oss da det er ca 100 meter mellom oss. Mitt møte med Jarle var litt merkelig, noe som kanskje ikke er så rart da vi begge var slitne og påvirket av mange døgn i fjellet med lite oksygen. Dog husker jeg at Jarle var litt distansert og at han ikke hadde sitt sedvanlige smil og gode humør. Jeg spurte hvordan han følte seg og om han fremdeles var innstilt på nå toppen. Det var han og argumenterte med at det enda var tidlig på dagen. Samtalen var ikke lang, kanskje bare et par minutter før vi begge hastet videre, dog haste er vel noe overdrevet i denne høyden. I etterpåklokskapens lys burde jeg jo ha reagert på tilstandens til Jarle her, men klokskapen var nok i skyggenes dal på dette tidspunktet for oss alle, selv om vi defacto befant oss på en av verdens høyeste fjellrygger. Ikke på en av verdens høyeste fjellrygger heller faktisk, vi var på verdens høyeste fjellrygg, som på den en siden går rett ned flere tusen meter og på den andre siden neste rett ned flere tusen meter og hvor eggen varierer fra et par meter bredt til noen titall meter bredde i de mer sympatiske områdene. Vel fremme ved oksygendepotet kunne jeg med stor glede konstatere at min termos lot seg åpne og at innholdet holdt sånn cirka 25 grader. Men innholdet var søtt og det gikk ned. Klokken nærmet seg nå 12.00 og det var tydelig at de andre hadde mer krefter igjen enn meg, jeg havnet stadig lengre bak. Lapka Sherpa ventet på meg der vi forlater eggen og begynner nedstigningen og på dette tidspunktet begynte jeg å bli alvorlig sliten. Fra kanten av eggen og ned til camp 3 er det ca 250 høydemeter og på denne distansen falt jeg 3 ganger, ganske enkelt av ren utmattelse, og hadde nok slått meg ganske kraftig om jeg ikke hadde hatt et godt grep rundt tauet slik at jeg ikke falt langt. Jeg var alene den siste biten og på den siste 100 meteren ned måtte jeg hvile lenge hele 4 ganger før jeg nærmest krabbet inn i campen. Jeg var da helt bestemt på å overnatte her med oksygen, en ide som umiddelbart ble forkastet av Lars og Petter. Mitt svar var at skulle vi videre nå kunne de jo egentlig bare skyte meg med en gang…. Sherpaen hadde nok sett flere slitne klatrere på dette stedet tidligere og de involverte seg ikke i noen diskusjon. I stedet serverte de meg masse varm suppe og så tok de ned teltet….. En time senere var vi på mars videre ned mot den relative sikkerheten i camp 2 og 1. En avgjørelse som jeg i etterkant forstod at var den eneste riktige. Det blåste noe i camp 3, men vinden var ikke spesielt krevende, dog så vi at vi var i ferd med å vandre inn i et uvær som lå under 8000 meter, og skal si det begynte å blåse. I camp 2 blåste det så sterkt at det vanskelig å stå oppreist, slik at vi på de verste stedene måtte krype eller holde oss fast med hendene. Petters telt var i ferd med å blåse bort og var spjæret på flere steder. For å berge restene ble teltet steinet ned for så å bli hentet senere. I det jeg passerte Jarles telt så jeg at det var delvis åpnet og at det stakk ut en ryggsekk halvveis i teltåpningen. Jeg hadde ikke energi til å gå de 20 ekstra meterne for å sjekke hva dette kom av, men i etter tid fikk jeg høre at dette var en skjerpa som hadde krøpet inn for å søke ly mot uværet. Heldigvis var temperaturen levelig og dun dressen fungerte upåklagelig under de rådende forholdene så jeg frøs aldri. Distansen mellom camp 3 og camp 2 er preget av mye løs stein og det er ubehagelig å gå der med stegjern. Jeg gledet meg derfor veldig til å nå frem til toppen av snøbakken, og ved vel det sånn ve 4 tiden. Igjen var jeg alene da de andre hadde mer krefter enn jeg, dog kunne jeg se at Tenzing med jevne mellomrom sjekket at jeg var på marsj der han gikk noen hunder meter foran meg. Lekte en stund med tanken på å ake ned, men faren for at farten ville bli for stor var overhengende, så det var bedre å bruke ett stegsmetoden, dog luften var i ferd med å bli tykkere og hen mot camp 1 stilnet vinden noe av. Dette ble kompensert med at solen gikk ned og det ble med en gang mye kaldere. Vel fremme i camp 1 var det ikke en sjel å se. Jeg var siste mann ned fra fjellet den dagen og Lars og Petters telt var tomt, da de hadde fortsatt ned til ABC. Imidlertid fant jeg Tenzing som var etterlatt for å vokte over meg sovende i et telt. Intet fristet meg mer heller og etter en halv time lå jeg godt nede i en dun posen og sov en av mine bedre netter i høyden, vel vitende at jeg var neste, men bare nesten nede. Nord-skaret stod fortsatt igjen. Tidlig morgenen etter serverte Tenzing søt te til frokost og jeg tror jeg drakk 2 liter.. Nå var det bare å komme seg ned og i det jeg tok på stegjernene oppdaget jeg at det var en 4-5 andre klatrer som også hadde overnattet i campen den natten. Vi slo følge ned og etter en udramatisk nedtur over bresprekker og skredgater var vi trygt ned etter bare en og en halv time. Her ble vi møtt av Lapka Sherpa som hadde gått oss i møte, opp fra ABC, med tre bokser Cola og en boks øl. De ble ikke gamle…… jeg var nede og ved 12.00 tiden samme dag innpasserte jeg ABC…. Lykkelig og ikke i så verst form……

Neste kapittel: Jarle er borte……