Bukit Pagon 1850 meter??? (Skrevet av Gudmund 16.12.2010) Tur foretatt: Desember 2010. Denne rapporten prøver jeg å lage litt lengere og mer informativ enn jeg pleier. Det gjør jeg fordi det ikke er så mye info å finne om toppen andre steder, og siden det ikke er laget andre rapporter på dette fjellet fra før.
Jeg deler rapporten inn i tre deler. Den første er en beskrivelse av min, Rolf og Hadi sin tur. Neste del er info om toppen, beliggenhet, høyde, ruter og historikk. Tredje og siste delen er om landet Brunei og utfordringene som venter i form av jungel, varme og fuktighet, insekter og andre kryp, orientering uten kart, bruk av GPS osv.
Før du leser videre ønsker jeg å komme med en liten advarsel. Dette er en av ganske få nasjonstopper som det ikke finnes mye info om på nettet, og som ikke er tråkket ned av turister. Den er også litt "utigjengelig" pga tett jungel og få eller ingen gode kart. De fleste lokale guidene, som lever av å ta med turister til nasjonalparken Ulu Temburong, hvor toppen ligger, vet ikke veien. De fleste innbyggerne i Brunei vet knapt hvor toppen er og de ferreste har vært der. Derfor advarer jeg de eventyrlystne mot å lese mer. Dra heller til Brunei for å finne toppen på egenhånd, uten å ødelegge den med forhåndsinformasjon. Det er mye morsommere.
Til dere som fortsatt leser håper jeg at informasjonen kan være til hygge og eller nytte. Jeg ankom Brunei litt før Rolf og dro derfor en liten tur til Ulu Temburong nasjonalpark for å se på dyr og fugler, men også for å prøve å finne ut hva som var den korteste veien til Bukit Pagon. Før jeg dro inn i skogen, forsøkte jeg å samle litt informasjon i hovedstaden Bandar Seri Begavan. Jeg fant noen gamle dårlige kart på en bokhandel, og en turopperatør som kjente en gammel Iban som nesten hadde vært der. Iban er en av stammene med urbefolkning fra området, og de har fortsatt tillatelse til å ferdes, jakte og fiske inne i nasjonalparken. Jeg må skyte inn at turister ikke har anledning til å ferdes fritt i området, og at skogvokterne er bevæpnet. De er selvfølgelig ikke der for å jakte på turister, men det faktum at de er der inspirerer jo ikke til å trosse regelverket. De som har anledning til å dra inn er : - Vitenskapsmenn, som selvfølgelig ikke tar med seg tilfeldige toppsamlere. - Parkvoktere som passer på at ingen som ikke har lov til det, farter rundt i parken og forstyrrer det fantastiske rike artsmangfoldet som finnes inne i skogene der nede. - Militære grensevakter . - Urbefolkning med historisk tilknytning til området. - Og til sist er det offentlig godkjente turistguider.
De to siste katergoriene er antakelig de som er lettest å få med på tur, og turistguidene er uten tvil de som er lettest å komme i kontakt med. Noe jeg fikk opplevd da jeg gikk ned til kaien for å finne tidtabellen for båten som gikk til Temburong. Brunei er nemlig delt i to deler, hovedstaden hvor flyplassen ligger er i den vestre delen og toppen Bukit Pagon ligger i Temburong distriktetn i den østre halvdelen. De to delene er adskilt ved at en smal "tarm" av Malaysia strekker seg fra sør og helt ut til kysten i nord. Enkleste vei mellom Bandar Seri Begavan og Temburong er 45 minutter med speedbåt. På vei ned til kaien ble jeg "sjanghaiet" av en "turistsamler" som jobbet for et guidefirma. Jeg valgte den første og beste, og begav meg på en todagers tur til Ulu Temburong Nationalpark. Jeg ble fulgt til den rette båten og fikk en liten håndskrevet lapp med navnet på guiden som skulle møte meg i Temburong. Det skulle vise seg at jeg "skjøt gullfuglen" da jeg valgte tilfeldig fra et stort utvalg av guider. Hadi var navnet på han som skulle møte meg etter båtturen, og det skulle etter hvert vise seg at han var den første sivile som hadde vært på toppen, og den eneste som hadde tatt med seg turister dit. Han kunne ikke kalle seg førstebestiger siden det hadde vært militære grensevakter der før. Han kjente til flere mulige ruter inn til fjellet fra nord, og mente videre at alle disse alternativene ville ta ca en uke med hard gåing, noe ingen vanlige turister var i stand til etter hans erfaring. Han mente at det var så varmt og fuktig at folk som ikke var vant til klimaet ville få store problemer etter kun få timer. MEN han hadde en snarvei fra Malaysia. Kun en tre dagers tur. En dag kjøring på dårlige skogsveier som ikke stod på noen kart, en dag gåing og en dag kjøring tilbake igjenn. Jeg kjente det sved litt da han uten blygsel proklamerte at en nordmann ikke var i stand til å gå i en uke, men samtidig måtte jeg inrømme for meg selv at jeg svettet som en gris mens vi gikk der rolig og småpratet. Hadi på sin side var fortsatt uanstrengt og tørr på ryggen, så han hadde nok et poeng. Vi avtalte å snakkes på telefon, etter at min reisefelle Rolf hadde kommet til landet, for å avtale tid og sted for et tre dagers toppforsøk mot Bukit Pagon, noen uker senere. Jeg og Rolf var rundtomkring på noen utflukter, og det var Hadi også på sin side. Resultatet av denne lite samkjørte "turgleden" ble at vi ikke fikk kontakt med hverandre på telefon før tidspunktet jeg hadde planlagt toppforsøket. Problemet var at det ikke er mobildekning utenfor allfarvei, og vi var vekselvis uten dekning. Da vi omsider fikk kontakt hadde Hadi egentlig gitt oss opp, og avtalt andre jobber. Han ble derfor veldig stressa da vi forkynte at vi var klar for å dra allerede om to dager. Egentlig var det for sent å booke ham nå, men han hadde veldig lyst å holde hva han hadde lovet oss tidligere. Så han ville prøve å skaffe en vikar til de andre jobbene, og dermed frigjøre seg selv til turen vår. Det var jo bare han som visste vegen. Vi ble veldig betenkte da vi hørte dette. Jeg er student, og måtte tilbake til sivilisasjonen for å ta en eksamen. I tillegg hadde vi planer om å besøke Mount Kinabalu, høyeste fjellet i Malaysia, før flyet gikk tilbake til Europa. Det var derfor håpløst å utsette det en eneste dag til uten at vi måtte velge bort den ene toppen (eller som Rolf mente, min eksamen). Mens vi ventet på at Hadi skulle ringe tilbake, prøvde vi å få leid en bra firhjulstrekker for å ha en brukbar plan B. Vi fikk ikke tak i bil før Hadi ringte og gav oss beskjed om at han hadde fått fikset og trikset det slik at vi kunne dra om tre dager. Det var en dag for sent for meg, så jeg spurte om han kunne forklare veien inn til foten av fjellet, samt å leie oss bilen sin. Han kunne leie oss bilen, men den var ikke ledig før samme dagen som han kunne være med. Han hadde antagelig ikke så høye tanker om våre ferdigheter i "off road" kjøring, siden han forlangte samme pris for bilen som han gjorde for hele "ekspedisjonen". Eller så var han bare en god kremmer, antakelig det siste. Vi hadde fått sett på et bra kart som hang til utstilling på en vegg, og dermed følte vi at vi ville klare å finne toppen på egenhånd, men usikkerheten med veiene inn til foten av fjellet, og prisen på leiebil, gjorde at vi bestemte oss for å "lure" guiden og si at vi kunne bli med ham og bruke tre dager likevell. Vår hemmelige og skrøpelige plan var å satse alt på at det var mulig å gjennomføre hele turen på to dager, selv om Hadi sa at det ikke var mulig. Som tidliger nevnt hadde vi fått tak i posisjonen på toppen fra et kart vi stolte nokså godt på, og det så ikke langt ut. Usikkeheten var om veien gikk like langt inn som Hadi sa. Vi krysset fingrene og kastet oss ut i tre dagers venting. Det var vi veldig flinke til, og kom gjennom det uten noen form for varige men. Det er ikke mulig å kjøpe alkohol i Brunei, så vi forflyttet oss til Limbang i Malaysia mens vi ventet ferdig. Da morgenen kom og vi skulle bli hentet av Hadi og hans Toyote Hilux, kom det først ingen. Etter en del venting og noen oppklarende telefonsamtaler kom han med slekt og venner fordelt på to helt fulle biler. Kona og barna hans kjørte den ene bilen, og skulle bare si farvell, mens de resterende tre mennene ble værende mens vi prøvde å få plass til sekkene våre på pickup planet. Det viste seg at de skulle være med alle sammen. Den første skulle være sjåfør, den andre var kompisen til sjåføren som skulle være med på jakt mens de ventet på oss ved enden på veien. Sistemann var læregutten til Hadi som ble med for å lære veien til Bukit Pagon. Ellers var bilen pakket med reservedeler, ekstra hjul, motorsager for å rydde bort eventuelle trær som hadde falt over veien, spader for å utbedre veien med, disel kanner og masse andre mer eller mindre nyttige ting så som kjølebagger med øl og jaktvåpen. Alle som har sittet i baksetet på en hilux vet at det er veldig sosialt med fire voksne mannfolk baki der. Særilg når det er 35 grader i skyggen og 98% luftfuktighet. Bilen hadde aircondition, men motoren begynte desverre å koke dersom de satte på kaldluft
Fortsettelse, bilder og mer info kommer så fort jeg får tid.
