Etter å ha passert Dalen i Telemark og reist videre vestover et lite stykke forbi det kjente skistedet Hallbjørnsekken stoppet jeg ved en bom som typisk stenger ved uvær. Herfra var det ikke langt til toppen, men det skulle bli strevsomt. Jeg tråkket meg oppover i dypsneen, opp Kuskaret og bortover dalen til jeg var like innunder toppen. Det så ikke så langt ut til topps, så jeg gikk på ski så langt det lot seg gjøre, og tenkte å gå til fot videre oppover ettersom har var endel oppstikkende stein. Det viste seg å være temmelig bratt, og steinen var glasert, så snøen raste av. Det ble en heller baksete bestigning, men da jeg endelig var oppe brattlia, kom jeg rett på varden. Nedover var mere morsomt, men jeg fikk et par rundkast i sneen før jeg fant igjen plankene mine.