Ny bruker
Logg inn
 
Nasjonstopper
Seven Summits
Siste rapporter
Siste bilder
Topplister
 
UZJglwlz
1 m
Malawi
Afrika
Afrikatur 2009
(Skrevet av Petter 22.02.2009)

Tur foretatt: Januar 2009. Andre på toppen: Runar

De to siste januarmåndene har jeg samlet nasjonstopper sør og sørøst i Afrika, men Malawi og Zambia fremsto fortsatt som hvite flekker på verdenskartet hjemme i stua på Hakallestranda. For tredje gang skulle World Wide Vikings ta med en gruppe nordmenn til toppen av Kilimanjaro og jeg skulle være guide. Runar ville bli med på en ny Kilimanjaro tur og vi to reiste ti dager før resten av gruppa for å bestige det høyeste fjellet i både Malawi og Zambia.

1 – 3. januar 2009: Sapitwa i Malawi:
Det høyeste fjellet i Malawi heter Sapitwa, og er 3.000 meter høyt. Fjellet er toppen av et fjellmassiv helt sør i landet som kalles Mulanje, nær grensen til Mosambik. Mulanje er et populært område både for klatrere og vandrere. Massivet har flere hytter tilrettelagt for overnatting og nås via merka stier. Sapitwa kan bestiges uten teknisk klatring, men på slutten kan våte svaberg og store steiner by på noen små utfordringer.

Internett er et fantastisk medium for oss nasjonstoppsamlere og helt uunnværlig når vi skal planlegge fjell vi knapt vet hva heter eller hvor er. Jeg kontakter personer og websider som kan vite ett eller annet om fjellet eller området jeg skal til. De som svarer gir meg enten all den informasjonen jeg trenger, eller kanskje bare en adresse til en person de vet har den infoen jeg søker. Da jeg søkte etter informasjon om Sapitwa fikk jeg først kontakt med en i Storbritannia som drev med turisme i Malawi. Han gav meg adressen til Maggie O`Toole i Mountain Club of Malawi som oversendte kart og annet vært å vite. Jeg fikk også masse nyttig info fra Bente i Oslo om hvordan Malawi skal trives, leves og gjennomføres.

Vi landet i Lilongwe, hovedstaden i Malawi første januar. Nyttårsfeiringen besto kun av et nyttårsønske fra KLM kapteinen høyt over Middelhavet. Fra Lilongwe kjørte vi luksusbuss i knappe fem timer sørover til byen Blantyre. Det var sent på kvelden. Vi gjorde det enkelt og overnattet på et billig hospits som lå der bussen stoppet. Rommet kostet 30 USD og det beste rommet vi hadde på hele Malawituren.

Det første vi gjorde etter frokost neste morgen var å få leid oss en leiebil. Det var fortsatt nyttårshelg og stengt by. Menneskene i Malawi er blide og hyggelige og bilutleieren var likedan. Han var Inder og foretningsmann og etter en times venting var vi på vei sørover til Mulanje. Jeg var kartleser og Runar sjåfør. Etter afrikansk standard er veiene i Malawi bra. Avstanden mellom Blantyre og landsbyen Mulanje er på noe over 10 mil og tok oss nesten tre timer. Vi kom til Mulanje og kjørte videre nordover i 15 km på en grusvei ved foten av fjellet til Likabula. Det var her vi hadde fått anbefalt å parkere bilen og starte fjellturen. Vi hadde planlagt å gå opp til Chisepo hytta og overnatte der. Så videre mot toppen og helt tilbake til Blantyre neste dag. Vi hadde tenkt å gjøre dette fjellet uten guide, men slik ble det ikke.

Nesten fremme ble vi stoppet av en vinkende unggutt midt på veien. Han lurte på om vi skulle på fjellet og tilbød seg å lose oss det siste stykket opp til porten. På grunn av veiarbeid og en omkjøring var det visst vankelig å finne frem. Vi kunne betale han hva vi ville. Han viste oss også en legitimasjon på at han var en godkjent guide på fjellet og insisterte på at vi kom til å trenge hans hjelp til å nå toppen. Vi visste at stien til toppen var merket, men januar er regntid og tåka lå nå tett over de høyeste toppene. Kanskje det likevel ikke var så dumt å ha med en kjentmann. En lokal kjentmann vil normalt berike fjellturen, men noen ganger har jeg erfart det stikk motsatte der guiden har vært en pest og en plage.

Gutten het Timbe. Han fikk jobben og 20 dollar for to dager. Beløpet vokste litt etter hvert, 10 dollar til mat, 10 dollar til et teppe, cola og tips. Jeg reagerte litt på at han trengte hele 10 dollar til mat. Forklaringen var enkel; halvparten var matpenger til familien som var igjen i landsbyen. Ved porten betalte vi noen få dollar til staten i avgift for oss og bilen. Vi parkerte bilen og betalte for en hytteovernatting i fjellet. Da vi var klare til å gå, møtte vi et engelsk par som kom ned fra en to dagers fjelletur. De hadde ikke vært på Sapitwa, men kunne fortelle om til tider tett tåke og lett å gå seg bort. De hadde med seg en guide og angret ikke på det. Guiden hilste på Timbe som motvillig måtte innrømme at han var en selvoppnevnt guide med hjemmelaget legitimasjon. Tross lureriet tok vi han med oss. Den ekte guiden garanterte at Timbe var lokalkjent på fjellet og hadde vært på Sapitwa mange ganger.

Vi hadde med et Google bilde over Muljane massivet der hyttene og stiene var inntegnet. I tillegg fikk vi et topografisk kart av det engelske paret. Vi hadde også med oss gps og koordinatene til toppunktet. Guiden hadde ikke papirene i orden, men var like fullt lokalkjent. Vi var trygge på at dette ville gå bra.

Vi kom oss av gårde litt senere enn planlagt. Derfor overnattet vi på Chambe hytta og ikke på Chisepo hytta som vi opprinnelig hadde tenkt. Turen gjennom skogen og opp til platået tok litt under tre timer og vi steg nesten 1000 høydemeter. Fra platåkanten gikk vi en times tid gjennom en utbrent furuskog frem til Chambe hytta. Her fikk vi kjøpt både øl og cola og tilgang til rent vann fra en kran. Hytta var utstyrt med en vaktmester eller ”washman” som han kalte seg. Han sørget for fyr i peisen og vi hadde rikelig med ved hele kvelden. Vi fant oss hver vår madrass og sov godt hele natta.

Vi hadde med oss for lite mat og den siste brødskiva gikk med til frokost. Nå måtte vi greie oss på en sjokolade resten av dagen. Etter tre timer nådde vi Chisepo hytta som vi opprinnelig hadde tenkt å overnatte på. Her starter bratta og de siste 800 høydemeterne mot toppen. Den lå fortsatt skjult oppe i tåka. Vi fryktet for regn og glatte svaberg, spesielt med tanke på at Timbe kun gikk i slippers. Vi var litt sent ute dagen før, så han hadde ikke fått tid til å hente verken fjellsko eller regnjakke. Han fikk låne Runar sin jakke, men fjellsko kunne vi ikke hjelpe han med.

Vi nådde toppen rett før regnet satte inn. Stein og svaberg ble såpeglatte og jeg og Runar måtte ake oss på rumpa ned att. Det viste seg nå at slippers sko fungerte svært godt under slike forhold. De er laget for å være sklisikre og Timbe gikk uanstrengt ned de glatte berga. Den ene slipper skoen ble dessuten ødelagt uten at Timbe lot seg sinke av det. Det ble svært vått og mørkt før vi nådde ned att til landsbyen og bilen. Vi var også svært sultne og ble alt for sene til middagen da vi kom tilbake i Blantyre i elleve tiden. Vi måtte nøye oss med noen brødskiver og Runar sin medbrakte brunost.

4 - 8. januar 2009: se Zambia


Tilbake til Malawi










 
© World Wide Vikings  -  E-post: firmapost@wwv.no - Webdesign av Frode Høgset