Afrikatur 2008 (Skrevet av Petter 09.02.2008) Tur foretatt: Desember 2007. Afrika er et stort kontinent med over 50 nasjonstopper. Fra før har jeg de som ligger langt i sør. Nå passet det bra å få med seg landene i øst og rundt ekvator. World Wide Vikings skulle nå ha sin første tur til Kilimanjaro med meg og Frode som guider og 22 betalende ekspedisjonsmedlemmer. Jeg, Tarald, Dag, Sigbjørn, Runar og Espen skulle reise nedover en uke før de andre for å klatre Mt. Kenya i Kenya. Etter at Kilimanjaro var unnagjort, skulle Kenya karene med unntak av Tarald, reise videre til Rwenzori i Uganda/Kongo, Karisimbi i Rwanda og avslutte med Mt. Heha i Burundi. Programmet kom til å bli hektisk, vi hadde kun 30 dager på oss til å bestige alle fem fjella.
Dag 1 - 4, Mt Kenya i Kenya: Mt Kenya er en gammel og død vulkan som en gang i tiden var høyere enn Kilimanjaro. På dette fjellet må man klatre mer enn 20 taulengder for å nå toppen på 5.199 meter. Toppen består av to spir, Nelion og Batian. Først kommer man opp på Nelion for så å rappellere ned en taulengde og et par oppatt til Batian som rager 11 høydemeter over Nelion.
Noe av det første man forundrer seg over i Afrika er alle menneskene som går eller sykler langs veien. Enten må denne verdensdelen være overbefolket eller så er dette den vanligste måten folka her nede forflytter seg på. Kanskje de ikke har råd til en bussbillett, eller er svaret mangel på busser. Det jeg vet er at fåtallet disponerer egen bil og arbeidsledigheten i mange land overstiger 60-70%. Da er det ikke så rart at unge og gamle heller tar føttene fatt enn å bruke et par kroner, som de kanskje ikke har, til en bussbillett på en buss som de ikke vet når kommer eller går.
Denne dagen var det ekstra mange mennesker ute på veiene. Det var presidentvalg og køene lange foran valglokala. For Kenya var denne travle romjulsmorgenen starten på en bølge av drap og lemlestelser, en stammekonflikt forårsaket av beskyldninger om valgfusk. For oss var morgenen starten på en måned i Afrika. Vi hadde gjort avtale med ”Peaks of Africa”, et selskap som på forhand hadde ordnet med tillatelser, guide, kokk og bærere.
Vi hadde planlagt å gjøre unna hele turen på fem dager og være tilbake i Nairobi på nyttårskvelden. Vi gledet oss til en ellevill feiring med nyttårsraketter i Nairobis gater. Vi gledet oss til en kveld sammen med glade og optimistiske kenyanere. Slik skulle det ikke bli. Fyrverkeriet ble erstattet av macheter og gevær. Glede og optimisme var snudd til sinne og hat. Kenya var på randen av borgerkrig.
Vi gjorde et kort stopp hos svensken Jonas på kontoret til Peaks Of Africa. Der skiftet vi til fjellklær og fikk også lagret det vi hadde av klær og utstyr som vi ikke kom til å trenge på fjellet. På vei ut av Nairobi filmet vi noen lange valgkøer og store plakater med bilder av presidentkandidatene. Kjøreturen til Gate Naro Moru tok rundt fire timer. Dette er en av inngangsportene til Mount Kenya Nasjonal Park og starten på turen vår oppover fjellet. Høyden her er på 2.450 moh. Ved porten ventet guide, kokk og bærere. De hadde laget lunsj til oss og var utålmodige på å komme avgårde til første campen som heter Met Station og ligger på 3.050 moh.
Vi spiste lunsjen mens en regnbyge fikk gjort fra seg tunge regndråper over regnskogen. Vi stod under tak og slapp å få søkkvåte klær. Til Met. Station går der en kjørbar bilveg helt opp. Jeg er ikke helt sikker på hvem som har lov å benytte seg av den, men for oss var det uansett helt uaktuelt å kjøre bil. Vi startet nå på akklimatiseringen og ønsket å nyte følelsen av endelig å være på tur. Vi var midt i regnskogen. Vi såg fargerike fugler og små aper og hørte lydene av en mengde innsekter og dyr. Vårt månedslage Afrika eventyr var bare noen timer gammelt og likevel var vi nå midt inne i det.
Kokken vår var veldig flink og vi fikk god mat hele turen. Vi overnattet kun i to forskjellige camper på turen. En natt på Met. Station i telt og tre netter på MacKinder’s Lodge i en stor hytte eller brakke. Vi slapp unna regnet den første dagen. Den andre dagen derimot, på turen opp til MacKinder’s, regnet det nesten hele tiden. MacKinder’s ligger på 4.200 moh, så den dagen steg vi nesten 1200 høydemeter. Det er bratt i starten og vi følger ryggen på høyre side av Teleki dalen. Etter hvert flater det ut og vi krysser bunnen av dalen og elva Naro Moru.
Jeg saknet en poncho eller et overtrekk til ryggsekken. Kun Runar hadde husket å ta med poncho. Jeg fant en brukbar løsning og hengte skalljakken utenpå både meg og sekken. Jeg ble våt, men berget sekken. Vi gav oss god tid og brukte nesten ni timer på turen. Vi kunne ha slått opp telta, men valgte å ligge innendørs siden klær, sko og annet utstyr var vått. Nå fikk vi mulighet til å tørke det. Det var rikelig med ledige køyer og første natta hadde vi et rom helt for oss sjøl. Tidligere på dagen hadde det snødd godt oppe i fjellet, men en snau time med sol på ettermiddagen hadde fjernet det meste. Nysnø og toppforsøk passer ikke sammen, så vi håpet nå at snøen ville holde seg borte et par dager inntil vi hadde vært oppe.
Vi hadde steget til 4.200 høydemeter på kun to dager og vi forventet nå å bli litt høydesyke. Derfor tok vi det relativt rolig neste dag og gikk kun en kort akklimatiseringstur på rundt 300 høydemeter. Ingen av oss merket noe særlig til høyden. Vi sov godt og hadde god matlyst. På ettermiddagen kom de tre klatreguidene våre som skulle lede oss mot toppen neste morgen. Vi skulle ha tre taulag, to av oss og en guide i hvert lag. De gikk gjennom klatrerutiner og utstyr slik at vi ikke skulle få noen overraskelser neste morgen oppe i veggen. Vi trodde vi hadde forberedt oss godt, men ikke på hva de nå fortalte.
Klatreguidene hadde kun fått beskjed om å ta oss med til den første toppen som kalles Nelion. Denne er 11 meter lavere enn Batian. Turen fra Nelion til Batian og retur tar tre til fire timer. De mente at vi ikke ville ha nok tid til hele turen, i alle fall at alle oss seks kunne gjøre den. De fortalte at det kun er et fåtall av de som klatrer på Mt. Kenya som klatrer opp på Batian. De aller fleste nøyer seg med Nelion. For meg ville dette nærmest være en katastrofe og helt bortkastet kun å nå opp på Nelion. Jeg samler på det høyeste punktet i hvert land og da er det kun det som gjelder, ikke en topp som er 11 meter lavere. Guidene var villig til å endre på planene og forsøke å få alle seks opp på Batian. Først forsøkte de å få oss til å akseptere at kun ett av taulagene skulle til Batian, men vi nektet.
Helt fra starten av hadde jeg forklart Håvard, en av eierne av Peaks Of Africa at vi skulle på det høyeste punktet i Kenya. Jeg satte meg ikke inn i hva de forskjellige toppene av Mt. Kenya heter og stolte på at turen ble planlagt ut i fra å klatre den høyeste. I ryggsekken hadde jeg med meg kontrakten og programmet for turen. Der stod det svart på hvitt at vi skulle klatre til Nelion. Batian var ikke nevnt med et eneste ord. Det var jeg som ikke hadde gjort hjemmeleksen grundig nok.
Alle seks ønsket selvsagt å klatre helt til Batian. Samtidig forstod alle at det var for meg det var viktigst siden jeg samler på nasjonstopper. Kom jeg ikke opp nå, så måtte jeg tilbake en annen gang. Espen gikk så langt at han var villig til å ofre seg for at jeg skulle nå toppen, om vi kom i en slik situasjon at det kunne være aktuelt.
Natta var kjølig, stille og stjerneklar. Alle hadde slått av hodelyktene. Over oss var det fullmåne som tydelig lyste opp stien. Jeg gikk bakerst. Dag gikk foran meg og hadde sluppet de andre et stykke foran seg. Det ble tettere mellom hver gang han hang over stavene for å hvile. Han var tydelig sliten. Jeg jaget på, det var viktig at vi kom oss opp til innsteget så tidlig at vi kunne utnytte hele dagslyset til klatringa i fjellveggen. Innsteget kalles der man starter selve klatringa på et fjell. For å nå opp til innsteget til soloppgangen er det vanlig å starte fra Mackinder’s i tre tiden. Vi var utålmodige og kom oss av gårde kvart over to. Alle værtegna varslet kun godvær og slik ble det.
Dag spydde flere ganger oppover. Første gangen filmet jeg og smilte fornøyd fordi jeg fikk fanget seansen på tape, spesielt likte jeg lyden godt. Andre gangen lot jeg være å filme. Lyden var enda bedre, men nå syntes jeg synd på han. Vi nådde fjellfoten noen minutter før sola stod opp i øst. I sør kunne vi se Kilimanjaro stikke opp av disen. Der skulle vi stå på toppen om ti dager. Nå var det fjellveggen over oss som gjaldt. Den virket bratt og vanskelig. Tre fra Sveits som hadde gått forbi oss i løpet av natta, var alt kommet seg et stykke opp i veggen. To engelskmenn klatret også denne dagen. De startet samtidig med oss, men etter hvert lå de litt foran. To av sveitserne klatret helt til Batian. Den siste sveitseren og engelskmennene snudde på Nelion.
Dag satt apatisk med ryggen inn til fjellveggen og støttet hodet i hendene. Han var dårlig og ville ikke klatre. Han ville hvile en stund for så å dra tilbake til hytta. Tarald hoppet inn i det første tauet og jeg hengte meg på han. Runar ble alene i det andre. Espen og Sigbjørn utgjorde det siste taulaget. Vi kom ikke avgarde før nærmere halv åtte, litt i seneste laget. Vi brukte altfor lang tid på å organisere taulaga og å få på oss utstyret. Det gikk seint i starten og lenge før Espen og Sigbjørn kom seg av gårde. Sigbjørn slet med å komme forbi noen vaskelige passasjer og valgte å gi seg. Jeg fikk kontakt med Espen på radioen. Han mente det nå hadde gått altfor lang tid til å ha mulighet å nå toppen. Han valgte derfor å rappellere ned sammen med Sigbjørn. De to gikk i stedet opp på Point Lenana på 4.985 meter. Dette er den toppen på Mt. Kenya som er vanlig å gå på for de som ikke ønsker å klatre teknisk.
Runar var ikke langt bak meg og Tarald. Han klatret som en edderkopp. Vi måtte passere flere nifse og fysisk vanskelige parti og hver gang tenkte jeg at her ville Runar gi seg. Men nei, hver gang gjorde han tankene mine til skamme og kom etter oppover fjellet. Jeg ble svært betenkt da vi etter noen timer kom opp på ryggen og var ferdig med den første fjellveggen. Her skiftet klatreguiden Simon over til svasko som er spesialkonstruerte klatresko. Foran oss kunne vi se engelskmennene slite seg opp en loddrett taulengde. Jeg forsto hvorfor guiden skiftet over til svasko, dette kom til å bli vanskelig. Tarald ble også mer og mer kritisk over sikringene Simon satte i veggen. Jeg har liten greie på hvordan slike sikringer skal settes og valgte å ikke engste meg over det.
Det er en stor forskjel på klatring i lavlandet og den høyden vi nå befant oss i. Lufta er tynn på 5000 meter og det merket vi svært godt. Den loddrette veggen tappet oss for krefter, men vi kom oss opp, uten å henge i tauet eller bli dratt oppover. På forhand viste vi at å nå toppen av Mt. Kenya innebærer 5+ klatring. Tarald, som er en habil klatrer, mente dette måtte graderes til en sekser. Og sekser klatring var tydeligvis ikke noe problem for Runar heller, han smøg seg opp det loddrette cruxet uten større problemer. Et crux er det vanskeligste punktet på en taulengde eller rute. Det skulle vise seg at dette allikevel ikke var cruxet.
Cruxet her var en traversering på en bratt fjellhylle. Guiden beskrev den som svært ”trikki” og nifs. Å falle her ville bli vondt. Tauet ville oppføre seg som en pendel og man ville bli slått hardt inn i fjellveggen. Tarald ble veldig skeptisk. Han stolte ikke på sikringene som guiden satte og ønsket ikke å bli most i et fall. Tarald tenkte på kone og barn og valgte å gi seg her. Så da var det min tur. Jeg må innrømme at dette var nifst. De siste to meterne var vanskeligst. Jeg sto helt fast og det var umulig å snu og gå tilbake. Jeg måtte over uansett. For 30 år siden ble jeg kretsmester i både stille lengde og høyde og det jeg nå gjorde var en øvelse midt mellom. Jeg hoppet og klarte å klore meg fast. Første tanken min etter dette stuntet var at Runar ikke burde klatre videre. Jeg var redd for hva som kunne skje.
Jeg ropte over til Runar og fortalte hva jeg mente. Spesielt med tanke på at det ikke gikk an å snu om han skulle stå fast, mente jeg at han skulle gi seg her. Runar hørte på meg og valgte å rappellere ned sammen med Tarald og guiden. Nå var det bare jeg og klatreguiden igjen og ikke langt til Nelion. Vi brukte 20 minutter opp. Der tok vi oss tid til en sjokolade og litt drikke, så vi satte oss ned ved siden av en liten hytte. Hytta er 70 cm høy og plass til fire mennesker. Den minnet meg om et stort bikkjebur, men ville gjøre nytta som nødhavn i tilfelle uvær. Vi la fra oss sekkene inne i hytta og fortsatte videre til Batian.
Vi kom oss ned i skaret mellom de to toppene ved hjelp av en rappell og klatret så to taulengder oppatt på Batian. Jeg var sliten. Vi hadde klatret hele dagen og i denne høyden merkes det godt. Jeg var svært glad over å nå toppen, men gruet meg til taulengden oppatt og tilbake til Nelion. Her var det overheng og vi hadde ikke med Jumar eller noen annen tauklemme. Vi måtte benytte oss av slynger og prustikk for å jekke oss oppover tauet. Simon trengte lang tid på å komme opp, men han var teknisk flink og etter en halvtime var han oppe. Jeg har nesten ingen erfaring med slik tauklatring og fikk det ikke til. Heldigvis hadde jeg et tau til som jeg kunne dra meg opp med. Etter mye slit og jammer kom jeg opp. Det hadde vært smart og tatt med stegjern og isøks. Mellom toppene, ved siden av overhenget lå en liten isbre eller snøbakke. Her var det mulig å komme opp ved hjelp av rett utstyr.
Turen frem og tilbake fra Nelion tok fire timer og sola var på vei ned da vi hentet ryggsekkene ut av den vesle hytta på toppen. Foran oss hadde vi 20 rappeller før vi kunne stå på trygg grunn ved fjellfoten. De fleste i stummende mørke. Simon hadde rappellert ned i mørkret flere ganger før og visste nøyaktig hvor alle rappellfestene var. Han var flink og erfaren. Jeg la spesielt merke til at han for hver rappell alltid gjorde oppgavene på samme måte og i samme rekkefølge. Jeg følte meg trygg og avslappet. Vi var ikke tilbake i Mackinder’s hytta før klokka elleve og hadde da vært på tur i 21 timer.
Dag 5 – 16, Kilimanjaro: Neste morgen gikk vi rett ned fra fjellet og kom oss til Nairobi samme kvelden. Vi kom oss trygt forbi valgopptøyer og stengte veier, sjøl om vi var uheldige og punkterte to ganger. Nyttårskvelden feiret halvparten av oss på Annie Okley, en biljardklubb nær sentrum. Nyttårsdagen ble en ren hvile- og vaskedag, og dagen etter tok vi buss til Tanzania og Moshi. Samme kvelden møtte vi resten av reisefølget fra World Wide Vikings ekspedisjonen som vi skulle nå toppen av Kilimanjaro sammen med. Alle, unntatt Frode nådde toppen. Han fikk lungeødem og måtte selvsagt da gi seg. Vi fikk også med oss to dager på safari ved Lake Manyara og i Ngorongoro krateret. Da de andre reiste hjem, fortsatte jeg, Runar, Espen, Dag og Sigbjørn videre til Kampala i Uganda for å klatre Margherita Peak i Rwenzori fjellene. Da var vi kommet til 12. januar.
Dag 17 - 23: se Uganda eller Kongo, Den Demokratiske Republikken
