Fjerne Østen bonustur med SAS (Skrevet av snilen 06.07.2006) Tur foretatt: Juli 2006. I november i fjor truet SAS med å konfiskere en drøss med bonuspoeng, så det var bare å bestille seg en tur før det var for sent. Fuji ligger jo ikke langt fra Tokyo, så en reise til Japan ble bestilt. Stort mer enn flybilletten var ikke ordnet da jeg dro av gårde 1. juli for å ha en langhelg i Japan. Etter å ha vært en tur i Hiroshima og sett hva en atombombe kan utrette, samt hengt opp et skilt med avstanden, 8338 km til Lucky Næroset, dro jeg nordover mot Tokyo igjen. Se www.lucky-naeroset.net. Jeg hoppet av shinkansen på Shin-Fuji jernbanestasjon som ligger bare noen få minutters gange fra stillehavet. Etter å ha gått ned til havet, startet jeg min vandring mot toppen. Jeg passerte Fuji by, og fortsatte langs vei 139 mot Fujinomia, der jeg svingte av vei 180 oppover mot fjellet. Det gikk ikke lang tid før det var slutt på bebyggelsen, og jeg fortsatte i jevn fart oppover. Det var kraftig vind og det begynte å regne, et vær som kunne gjøre selv en bergenser misunnelig. I Japan måles nedbøren i cm ikke i med mer som hjemme. En japaner jeg traff senere kalte været for en tyfon, men jeg syntes likevel det virket greit å gå. Veien var lang, og det var tungt å gå på grunn av motstrøm. Da det hadde regnet noen timer, begynte jeg å bli skikkelig tørst. Vannet i rennestenen virket rent og fint etter all nedbøren, så jeg drakk et par liter derfra. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle nedverdige meg til å drikke av rennestenen, men det smakte godt og jeg fikk ingen problemer etterpå. Det var nesten ingen trafikk denne søndagsmorgenen, det må vel været ta skylden for. Etter 48 kilometer på vei og 8,5 timers vandring nådde jeg stasjon nummer 5 på min vandring. Her slutter veien og vegetasjonen, og selve fjellet begynner. Vandingsveiene til Fuji er delt opp i 10 stasjoner, og stasjon nummer 5 ligger ved tregrensen. På Fujinomia-ruten ligger stasjon nummer 5 på 2400 meter over havet, mens på Gotenpa-ruten som jeg gikk ned ligger stasjon nummer 5 helt nede på 1400 meter. Fra stasjon nummer 5 ble jeg frarådet å fortsette i det været som var. Mitt egentlige mål var å nå toppen før solnedgang. Jeg ble sittende å snakke lenge med de 2 andre personene som var på stasjon nr 5. De ventet på en buss. En av dem hadde vært på toppen, han måtte klore seg fast oppover, fortalte han. Om jeg nådde toppen ved solnedgang, ville jeg likevel ha et stykke ukjent lende i stor høyde, mørke og dårlig vær å forsere før jeg fant en hytte, så jeg fant det tryggest å stoppe her. De 2 japanerne der oppe i tyfonen var nok blant den harde kjerne av japanske fjellvandere, begge hadde vært på Kilimanjaro, en på Mount Kenya, og en hadde 50 turer på Fuji. Ellers var her tomt. Jeg hadde egentlig kommet for å oppleve å gå i skikkelig kø mot toppen, slik jeg har hørt det beskrevet, men været skremte nok mange. Hovedsesongen på Fuji er i hele juli og august, men det er siste halvdel av juli og spesielt starten av august som er virkelig høysesong. 200.000-300.000 mennesker er på toppen hvert år, så dette er nok verdens mest besøkte nasjonstopp. Den dagen jeg gikk opp, var det kun en person å toppen. Jeg fortsatte utover kvelden til stasjon nr 7 og tok inn her. Prisen for en overnatting her var omtrent som på et forretningshotell i Japan, men her var sovesal, mus på gulvet, trekkfult og 13 grader inne om kvelden. Litt blodpris, spør du meg. Direkte overfylt var det slettes ikke, kun 3 overnattingsgjester. Jeg startet neste morgen i klarvær kl.03 for å se soloppgangen på toppen og gikk alene med hodelykt til topps. Dessverre kom tåken da jeg passerte 3000 meter, og ble bare tykkere og våtere oppover. Topp-punktet var en stor skuffelse. En ting var tåken, men toppen var markert med en steinpinne på en pynt ut mot krateret. På den andre siden sprret en mange meter høy elekstrisk installasjon all utsikt. Kan det være nødvendig ? Masse skrot fra den elektriske installasjonen lå også spredd i terrenget, mens fotturisten så ut til å etterlate veldig lite søppel. Jeg gikk en runde rundt krateret, og fortsatte så Gotenpa-ruten ned igjen. Denne ruten er som de andre rutene forholdsvis bratt ned fra toppen, men flater ut etter hvert. Fra 3000 meter var det stort sett løs grus hele veien ned til 1400 meter der veien begynner. Dette er den lengste vandreruten til Fuji, men også den slakeste. Fint når man skal gå nedover, men jeg ser for meg at denne ruten er temmelig tung å gå oppover. Jeg fortsatte veien til fots helt ned til Gotenpa jernbanestasjon, en temmelig lang vandring, men så sparte jeg i alle fall busspengene….
Når jeg første reiste så langt, synes jeg det er greit å utvide turen litt. Å gå på Fuji er ingen prestasjon. Han som hadde vært på toppen under tyfonen hadde gått opp og ned fra bilveien på 4 timer og ett kvarter, og det er jo litt langt å reise for en så kort tur. Min tur var 2 lange dager, en bakke opp og en bakke ned. Motbakken var 3776 høydemeter, nedoverbakken ca. 3600 høydemeter tenker jeg. Alt jeg trengte for hele japanturen var med, så litt var det jo å bære på også. Til sammen over 100 kilometer vandring ble det. Dagen etter ble brukt til en rolig skogtur i Tokyo. Keiseren har en grei skog for rolig vandring bare et par kvartaler fra den store jernbanestasjonen. Jeg må innrømme at jeg brukte både heiser og rulletrapper denne dagen i Tokyo og på reisen hjem dagen etter, turen satt godt i beina.
Skal jeg gi noen gode råd til andre som vil ta turen på dette berømte fjellet, er det å reise i myldretiden 15. juli til 15. august. Alternativt kan man reise om vinteren når det er mer klarvær, men da er mer også utstyr påkrevet. Stegjern kan være nødvendig.
