Restricted area, javel, men det stopper ikke oss (Skrevet av lyngve 04.10.2011) Tur foretatt: September 2011. Andre på toppen: snilen Det gikk overaskende mange timer å kjøre fra nasjonstoppen nordvest i United Arab Emirates (UAE) og til byen Bahla i Oman, ikke så langt fra Jabal Shams. For det første kjørte vi en del feil rundt byen Al Ain i det sydlige UAE, p.g.a omkjøringer ifm veiarbeider. Vi kjørte derfor litt på "gefuhlen" en stund uten GPS, men vi kom oss heldigvis tilbake til hovedveien, da vi lot GPS'en kalkulere en ny rute mot grensen. Det var litt kø ut av UAE, men det som tok tid var at funksjonæren, la passene våre til side, mens han fortsatte å ekspedere turister fra gulf-området. Mulig at våre pass måtte ligge der og modnes litt på bordet, før han omsider kunne stemple oss ut. Eller så var det våre skitne klær og lange skjeggstubber som var årsaken, og det faktum at Lars i sine kortbukser viste knær i et muslimsk land (fy-fy Lars!). Dessuten måtte vi overraskende nok betale oss ut av UAE, en såkalt departure tax på 35 AED (56 NOK) per snute. Det bar etterhvert videre til immigrasjonen i Oman, men også her følte vi at vi ble nedprioritert. Våre pass ble lagt til side, mens turister fra gulf-området fikk sine stempel umiddelbart. I tillegg måtte vi fylle ut et arrival-skjema og grensevakten tok 20 OMR (300 NOK) fra hver av oss i visum. Papirene på leiebilen gikk derimot raskt igjennom systemet. Jeg tror vi brukte bortimot to timer bare på grensen. Vi fortsatte deretter kjøringen sydover i Oman, det var motorvei også her, men ikke helt på nivå med UAE. Blant annet var det en del sand og stein i veibanen. Dette fikk vi virkelig erfare da en bil som passerte oss i stor fart, sendte avgårde en liten stein mot vindusruten vår, noe som avga et høyt smell. Vi oppdaget en stjerne i frontruta, ca 2 cm i diameter.
Vi ankom Bahla lenge etter at det hadde blitt mørkt. Der fikk vi øye på et hotell langs veien, og bestemte oss for å sjekke inn der, istedet for å kjøre videre. Det fristet ikke å sove under åpen himmel en natt til, dessuten var det uttrykk for regn. Men Lars hadde rotet bort passet sitt, så vi hadde innledningsvis litt problemer med å sjekke inn på hotellet. De vil vel ikke ha en papirløs flyktning boende på et slikt hotell. Det ble til at vi brukte nesten en time på å endevende hele bilen og all bagasje både to og tre ganger før Lars omsider fant passet i bunnen av storsekken sin. Hvordan passet har havnet der, etter hyppig fremvisning i dagens grensekontroll, er rett og slett et lite mysterium. Vi delte i allefall et rom med 2 senger, og fikk oss både middag og frokost på hotellet til den totale sum av ca 40 OMR (600 NOK). Den hyggelige damen i resepsjonen påstod dessuten at vi kunne kjøre helt til topps på Jabal Shams. En veldig overraskende nyhet, ettersom vi trodde at veien bare kunne kjøres opp til ca 2200m. Der kommer man visstnok ikke videre p.g.a en militær sperring, hadde vi lest. Vel, vi tok ikke akkurat hennes ord for god fisk, ettersom folk som ikke har tindebestigning som interesse, mangler en del forståelse for hva som er en topp og hva som ikke er det. Vi bestemte oss derfor, helt i tråd med vår opprinnelige plan, å dra opp grytidlig neste morgen i tilfelle vi likevel måtte gå opp på Jabal Shams.
Vi fikk oss en tidlig frokost kl. 05:30, før vi sjekket ut av hotellet og satte oss ut i bilen. Da oppdaget vi at skaden fra gårsdagens steinsprut, bare over natten hadde laget en 20 cm lang sprekk i frontruta. Ja vel, vi var nå fullforsikret (CDW uten egenandeler) og tenkte ikke så mye mer over det. I alle fall var det ingen av oss som tenkte på at vi måtte innhente politirapport på skaden for at forsikringen skulle gjelde, ihverfall ikke når det gjaldt en steinsprut. Det fikk vi først erfare da vi skulle returnere bilen i Dubai. Men mer om det senere.
Det var ikke noe problem å finne avkjørselen på riksvei 21 litt sør for Bahla, for her var det godt skiltet til Al Hamra (i tillegg til Jabal Shams om jeg ikke husker feil). Dessuten hadde vi gps'en min i bakhånd. Det var overraskende gode veier med asfalt, både forbi Al Hamra og videre oppover. Da de bratteste bakkene tok til var det vekselvis asfalt og grus. Vi tok ikke av på sideveien til Jabal Shams Basecamp, fordi vi først ville sjekke ut om veien faktisk var åpen helt til topps. Men litt lenger oppe, der det finnes en avkjørsel og vei helt opp til Jabal Shams, fant vi ut at denne var sperret med en høy port og piggtråd rundt. Jeg snakket med vakta, og han bekreftet ganske raskt at veien kun er for militært personell. Jeg spurte om vi kunne sette bilen utenfor, og heller gå opp veien, men da sa han at hele Jabal Shams var "restricted area". Da jeg spurte om vi kunne kjøre ned til Jabal Shams Base Camp, og gå fra der, gjentok han litt bryskt at hele Jabal Shams var "restricted area" og at vi ikke hadde noe der å gjøre. Javel, knute på tråden.
Jeg gikk tilbake til bilen og diskuterte med Lars hva vi skulle gjøre. Lars ville parkere bilen litt nedenfor porten, og snike seg rundt sperringene og inn på veien til fots. Men denne ideen likte jeg ikke, det var for stor fare for å bli observert. Vi ble heller enige om å kjøre tilbake til Jabal Shams BC, godt ute av syne, men vi ville tape nesten 300 høydemetre på dette. Det viste seg at BC var en slags campingplass med flere hytter. Rett i nærheten fant vi også en merket tursti oppover mot Jabal Shams. Vi parkerte bilen (1920 m.o.h) og begynte å gå langs stien. Stien var stort sett usynlig men den var godt merket med maling hver 10-20 meter, så ruta var enkel å følge. Stien dreide bort mot ryggen, og fulgte deretter stort sett kanten av det gedigne stupet. Stien oppover her hadde kjempegod utsikt, nesten som Grand Canyon. Da vi passerte 2600 m.o.h, skjønte vi at stien ikke ledet til det høyeste punktet av Jabal Shams, men heller dreide bortover mot syd-toppen som ligger langt fra hovedtoppen. Vi skjønner godt at militæret ikke ønsker å ha en merket tursti i nærheten av deres installasjoner. Vi bestemte oss likevel for å ta av fra turstien, og heller snike oss direkte oppover mot hovedtoppen. Vi tok en liten pause før vi begynte på et strekke der vi var godt synlige fra installasjonen på toppen, slik at vi kunne spurte forbi og dermed minimere tiden for eksponering. Man blir litt paranoid i slike omgivelser, så derfor var jeg helt sikker på at jeg så en stor og stygg vakthund luske rundt, men i ettertid viste det seg å være ei ufarlig geit.
Etterhvert kom vi opp til veien og en helikopter plattform, ikke langt fra kuppelen (radaren) og bygningen på toppen. Her stoppet plutselig gps-tracket, som jeg hadde lastet ned fra en annen fotturist som hadde vært veldig nærme toppen. Men dette var absolutt ikke høyeste punkt. Ettersom vi likevel hadde nådd så langt kunne vi likegodt prøve å spasere de siste metrene opp veien i retning av den grønne kuppelen. Like før vi nådde denne, kom vi til et høyt gjerde og en port, samt et stort skilt hvor det med store bokstaver var skrevet "Restricted area, keep away". Vi fikk øye på en mann innenfor porten, så Lars var ikke mindre freidig at han gikk inn den åpne porten og begynte å snakke med mannen. Men i motsetning til vakten vi hadde møtt tidligere på dagen, var denne karen ikke uniformert og han møtte oss med et stort smil. Vi var velkommen til både å gå videre mot kuppelen, og ta kontakt med de som var inne i bygningen. For der var det visstnok to amerikanere som jobbet og de kunne sikkert både servere oss vann og kaffi, samt ta oss opp i toppen av kuppelen. Men istedetfor å gå inn i bygningen bestemte vi oss først for å sjekke ut området rundt, for å finne det høyeste punktet. Vi fant to aktuelle kandidater, ikke mer enn et steinkast fra hverandre. Vi målte den første til å være 3011 meter og den som lå like inn til kuppelen til å være 3012 meter. På sistnevnte knaus var der også bygget en liten varde. Nå var det ikke lenger noe tvil, vi hadde besteget det høyeste punktet av Jabal Shams. Det var nesten litt uvirkelig å stå der, ettersom vi begge hadde forventet å måtte nøye oss med et lavere toppunkt som ligger utenfor "restricted area". Derfor smakte denne bestigningen særdeles godt!
Mens vi lusket rundt på det militære området, var det ingen som tok kontakt med oss. Veldig merkelig, ettersom vi tidligere på dagen hadde fått et bestemt inntrykk av at dette var et vel bevoktet område. Vi åpnet døren for å se om det var noen inne i bygningen, men vi turde ikke å begynne å luske rundt inne i radaren. Vi hverken hørte eller så noen der vi stod litt forfjamset i døra, så vi bestemte oss for å snu i døra. Vi var mer enn nok fornøyd med dagen likevel, over all forventning egentlig. Vi gikk derfor ut av porten og oppsøkte et nordligere punkt på kanten av Jabal Shams med god utsikt over stupet og kuppelen/radaren. Her tok vi oss en lunsj og slappet av i den behagelige temparaturen. Vi ble liggende og nyte solen i bortimot to timer, før vi tok til på returen. Vel nede i bilen, kjørte vi tilbake til Bahla og deretter rett til Ibri før det ble mørkt. Her tok vi inn på et hotell et godt stykke utenfor byen. For å feire dagens uvirkelige bestigning, spiste vi biff og kjøpte oss et par øl. Deretter var vi begge klar for litt søvn, etter noen lange og harde dager med forholdsvis lite søvn.
(det er ikke plass til slutten av rapporten her på WWV, men rapporten finnes nå i sin helhet på fjellforum.net)
