Herlig tur (Skrevet av mflygind 21.06.2011) Tur foretatt: Juni 2001.
Lørdag 26/5 Endelig har vi kommet oss til fjells etter mye mas og reising. Vi forlot Gardermoen tirsdag 22/5 og ankom Anchorage etter mellomlandinger i Amsterdam og Minneapolis. Vi dro rett til et Bed & breakfast sted som Sjur hadde ordnet. Ikke så fett, men vi sovnet rimelig kjapt. Onsdag dro vi og shoppet litt utstyr i Anchorage. Vi fikk svidd av en god del dollars før vi dro tilbake og pakket. Alle gutta drakk øl og spiste middag på Humpy’s. Jeg var trett og gikk hjem sammen med Morten B. Henrik, Gumme, Morten M og Vidar mata på og kom hjem ”noe senere”. Etter mange timer med haling og draing fant de ut at fire høns spilte på det andre laget. Vi sto opp tidlig på torsdag og kjørte av gårde allerede kl. 08.00. En ca. 3 timers kjøretur til Talkeetna. I Talkeetna må man gjennom et møte på Ranger Station. Det er også herfra man flyr inn til fjellet. Siden jeg er expedition leader for KYOTO Expedition hadde jeg koblet av brainsavern og forbredt meg på å gi inntrykk av at vi var godt skikket til å klatre Denali. Det gikk veldig greit, og var en veldig bra seanse. Park Rangeren holdt en presentasjon om ruten og campene, og fortalte litt om renhold og rutiner på fjellet. Deretter dro vi til Talkeetna Air Taxi for å fly inn til fjellet. Det skulle imidlertid vise seg å ikke være så lett. Været var dårlig, så vi måtte vente på at det ble bra nok til at vi kunne fly. Etter hvert skjønte vi at vi måtte tilbringe natten i Talkeetna. Vi fikk tilbud om å bo gratis i et vente-bunkhouse som tilhørte flyselskapet (TAT). KYOTO gutta var ikke veldig fornøyde med fasilitetene og leide seg inn i hytter med bad, TV og parabal. Siden vi heller ikke kom oss avgårde på fredag, var det jo like greit å drikke seg dritings. Det gjorde vi alle mann. Da vi våknet i dag tidlig, kleine og fine, var været blitt mye bedre. Etter mye venting kom vi oss inn til fjellet alle mann og alt utstyr. Vi fløy små Cessnaer hvor det var plass til 3 passasjerer med bagasje. En utrolig fet flytur som tar 3 kvarter. Da vi ankom Base Camp på ca. 2.200 moh fikk vi opp teltene og ordnet med diverse utstyr. Mens vi rigget til pulkene gikk det et enormt sneras på et digert fjell rett ved siden av Base Camp. Utrolig fett å se på! Det har vært knallvær i dag og det er godt og varmt. Vi monterte opp lenestolene våre og gikk løs på noen medbragte porrblader. Base Camp er et utrolig bra sted med en helt vanvittig utsikt til McKinley, Mt. Foraker og Mt. Hunter. Det eneste som forstyrrer idyllen er at vi bor 50 meter fra ”rullebanen”. Propellflyene maser som lokkmotiver. Vi har smeltet sne og fylt opp alle flasker og termoser. Solen har gått ned og det er nå rimelig kaldt her. Klokken er 12 på kvelden, men det er lyst og fint hele døgnet. Minidiscen fyller mine ører med vakker musikk og det er på tide å ta kvelden. I morgen skal vi 1 mil innover breen til neste camp. Det blir skitur med tau og 2 pulker hver.
Søndag 27/5 I eliteteltet til KYOTO var det lite aktivitet i dag tidlig. Vi sov veldig bra og litt for lenge. Vi våknet av lokkmotivene som maste rundt i Base Camp. De var nesten klare til avmarsj da P-kameratene stakk hodet ut av teltet. Vi spiste frokost hos Malling i strålende sol. Da gutta fra eliteteltet fikk på et nebb etter en god frokost og kakao, kom min teltkamerat med dagens sammenligning: ”EN GOD FROKOST UTEN SNUS ER SOM EN KUK UTEN HØYREHÅND!” Etter mye pakking og kroker og knuter var vi endelig bundet inn i tau og klare for avmarsj. Det gikk latterlig tregt i begynnelsen. Vi gikk med ca. 70 kg. Hver, fordelt på sekk og 2 pulker. Pulkene veltet kontinuerlig, i tillegg til mye annet knot. Min pulk var verst, men etter noen reorganiseringer gikk det fint. Helt til vi skulle opp en bratt bakke. Morten M hadde store problemer med festet. Etter BC gikk vi nedover til Main Kahiltna Glacier, og fulgte den videre oppover. Vi har hatt en vanvittig bra utsikt hele veien. Dagens etappe endte i bunnen av Ski Hill på ca. 2.400(?) moh. På 9 km greide vi å bruke over 6 timer!!! Men totalt er det bare 27 km fra BC til toppen, så vi har gjort unna 1/3 av veien. Fortsetter vi sånn er vi kanskje på toppen i over i morgen? Da vi kom frem til campen gravde vi teltplass og fikk opp kåken vår. Vi fikk rigget opp stereoen og fylt opp biblioteket. Onkel Sjur lagde middag til alle barna, og alle barna smeltet sne til termosene og drikkeflaskene sine. Jeg fikk til og med æren av å være den første til å bruke vårt flotte toalett – en plastikkpose.
Må bare notere hvor utrolig fett det er her i Alaska. Klokken er ganske nøyaktig 12 om kvelden, og jeg har akkurat kommet inn etter en pissetur. Solen skinner fremdeles på toppen av Mount McKinley, mens alle i Norge er på jobb kl. 10.00 på mandag. Og det er jo ikke alltid like moro!
Mandag 28/5 Jeg får begynne med å gratulere Cathrine med dagen. Kanskje hun leser denne dagboken en gang. Dagen begynte som vanlig med at Henrik følte seg som en bøtte med bæsj. Det ble bedre etter hvert å nå bare ser han ut som en. Det var litt sur vind da vi våknet, men da vi nærmet oss målet ble det vindstille og vi gikk til slutt i bare nettingen. Helt sinnsykt varmt. Det gikk mye lettere i dag siden vi hadde lært litt av feilene fra i går. Vi befinner oss nå nesten på toppen av Kahiltna Glacier. Morten B og jeg var faktisk helt på toppen av breen og gravde ned et lass med utstyr. Da blir det litt mindre å dra på i morgen tidlig. Det er blå himmel og utsikten er fantastisk. Vi har kommet oss opp til ca. 3.000 moh uten store problemer. Jeg overlater nå pennen til dagens gjesteskribent mens jeg tar meg en tur på toalettet.
God kveld kjære dagbok! Marve har nevnt at Ting Tar Tid, og et eksempel er jo at det tok 3,5 time fra vi stoppet å gå i dag til vi var i telt. Tining av sne til 8 liter vann, koke opp middag, pakke ut mat til i kveld, i morgen tidlig osv. En annen ting som tar tid er å venne seg til lukten av hverandre. Lukten fra Mar’s skrotum i dag var interessant for å si det mildt. Ellers er humøret på topp selv om vekten av pulkene og sekken tynger bra. Mangler: Hittil har vi greid oss bra. Vi har mistet et kamera, et par fleecehansker og noen minidiscer. Ellers savner vi en telefon som virker, et par kvinnebein og noen liter rødvin. Når jeg nå ser over på Marius kan jeg konstatere at han er blitt herlig brun, har fått en feit sleik, samt at han begynner å bli rimelig skjeggete. Noen dager til så synes vel jeg at han begynner å bli farlig pen…
Tirsdag 29/5 Vi forsov oss som vanlig, og lokkmotivene maste på at vi skulle komme oss av gårde. Vi fikk pakket sammen telt og utstyr og var i gang ved 11-tiden. Været i dag har vært vanvittig bra. Jeg har blitt solbrent på skulderen og under nesen. Selv om det er minusgrader er det utrolig varmt i solen. Den første timen var ganske flat og grei. Samme veien jeg gikk med Morten B i går. Men etter det ble det litt brattere. Planen var å legge igjen halvparten av utstyret i begynnelsen av bakken og ta to turer. Jeg valgte å ta alt med meg i en tur. Det ble jævlig tungt etter hvert. Vi har fremdeles ca. 60 kg fordelt på stor sekk og 2 pulker. Jeg var ganske gåen da vi kom opp. Men jeg slapp heldigvis å ta en runde til. De fleste gutta satt fra seg 1 pulk i bunnen av den siste bakken. Campen vi bor i nå ligger godt beskyttet på ca. 3.400 moh. Da vi hadde satt i gang snesmelting og middag kom det en østeriker bort til oss og spurte om vi var roere fra Norge. Det viste seg at han hadde sittet på flyet sammen med vår gamle rotrener Jim. Jim visste at vi var her, og sendte med et brev til oss. Ganske moro å få brev her oppe. Videre oppover er det for bratt til å gå på ski. I morgen er det på med klatrestøvler og stegjern. Vi skal ta med mat, bensin og noe personlig utstyr og grave det ned ikke så langt fra vår neste camp. Målet er å få opp ca. 15 kg hver til 4.100 moh. Når vi flytter opp til neste camp graver vi ned ski + noe mat og bensin her. Da har vi noe på vei ned, og vi kan eventuelt gå ned å hente opp reserver hvis vi blir lenge høyt på fjellet. Deler av ruten i morgen er veldig værutsatt, særlig i det vi runder ”Windy Corner”. I dag har vi imidlertid fått opp motivasjonen med ”Dr. Evil’s vidunder eliksir”. Den ”Må ikke drikkes av barn eller Malling”.
Onsdag 30/5 Denne dagen begynte ikke bra. Sjur kom med følgende melding: ”Enga er ute av cupen og Rekdal er trener i Hødd!” Høyden får ta skylden for at jeg ikke umiddelbart skjønte at dette var kødd(hødd?). Jeg vet ikke om det var Sjur eller en ond faen i Norge som prøver å ødelegge ferien min. JÆVLA BØNDER!!! VÅL’ENGA sjerfet mitt har jeg i dag gravd ned sammen med masse annet utstyr, mat og bensin ca. 4.100 moh. Vi våknet ikke før kl. 09.00 og spiste en bedre frokost med bacon og eggerøre! Også i dag var det strålende vær. Kl. 13.00 begynte vi å gå oppover ”Motorcycle Hill”. Den er dritbratt, så det gikk sakte. Vi gikk videre mot Windy Corner. Det er ikke et sted å være når det blåser, men i dag var de ikke så ille. Utsikten var helt vanvittig!!! Vi gikk i et område med mye bresprekker, og det er ganske fett å se hvor store de er. Vi krysset faktisk noen snebroer som dekker sprekkene. Det er umulig å vite når de gir etter, så vi går i tau hele tiden. Det har vært en del skyer ca. 1.000 meter under oss, men i løpet av dagen trakk de oppover fjellet fra vest. Da vi kom ned til leieren igjen møtte vi skyene, og nå er det vind og snevær. I dag var det noen av gutta som fikk seg litt høydesyke. Malling fikk seg en liten en, men det var Cpt. Freedom som ble rammet hardest. Var det kanskje etterdønninger etter gårsdagens inntak av ”Dr. Evil’s vidunder eliksir”? Nei, det var nok høydesyke. Bortsett fra det og en stor vannblemme på min venstre fot, føler de fleste seg bra. Jose, Gustav, Frode og Torbjørn gikk helt frem til Rescue Camp med telt, bensin, primus og en del annet utstyr. Det var bare ½ time videre fra der vi stoppet. Rescue Camp er hovedleieren oppe på fjellet. Der bor man ganske mange dager mens man etablerer den øverste campen som er utgangspunktet for toppforsøk. Rescue Camp ligger 4.300 moh i bunnen av ”Headwall” som er begynnelsen av veien opp til den øverste campen på 5.300 moh. Rescue Camp ligger godt beskyttet mot vinden, og har en fantastisk utsikt. Dersom været er bra i morgen tar vi med oss resten av det vi trenger og etablerer oss i Rescue Camp. Akkurat nå er det litt usikkert siden teltet rister i vinden. Akkurat nå ligger Cpt. Freedom ved siden av meg i sover’n sin og håper på at hodepinen gir seg til i morgen. Jeg koser meg med lakrisbåter og minidisc. Nå er det Vål’enga Kjerke som fyller mine ører med god musikk fra ”Absolute Flygind Expeditions”. Nå er temperaturen i teltet langt under der hvor vann blir til is, så nå er det på tide å komme seg ned i soveposen. Klokken er nå 23.00. Det betyr at det jobbes i Norge. He-he…
Torsdag 31/5 I dag var det på tide å flytte oppover på fjellet. Vi pakket sekkene og gravde ned ski og annet utstyr vi ikke trenger her oppe. Sekkene ble allikevel jævlig tunge (minst 30 kg). Det er tungt å bære fra 3.400 moh til 4.350 moh. Det var drittvær, så utsikten vi hadde i går var borte. Sikten var vel et par 100 meter og det snedde. Vi kan allikevel ikke klage. Det var godt og varmt og ikke noe vind. Det var en nazitur med liten n, og vi var rimelig koma da vi kom opp. For første gang til nå var det ingen fraflyttede teltplasser til oss. Teltplassene må ha snevegger på høyde med teltet i tilfelle det blir uvær. I tillegg bør de graves godt ned. Det var skikkelig lokkmotivarbeid, men vi kom oss til slutt i teltet. Været ble noe bedre etter hvert, og vi kunne se hvor veien videre går. Det er en nazibakke som heter ”Headwall”. Det er så bratt at vi må gå i faste tau. Etter hvert fikk vi besøk av satellitt-telefonen til Sjur. Jeg ringte hjem og snakket med Pappa. Hjemme var klokken 8 om morgenen, og han var mer koma enn oss. Henrik tok en prat med Erin før vi ringte til Audun. Han var på jobb, og kunne fortelle oss hvem som vant Big Brother. Han fortalte også at Enga vant 7-1 over Byåsen i bartebyen, og at Petter Belsvik er klar for å spille i rødt og blått. Litt oppspilt skulle jeg bort til Malling å levere fra meg telefonen. Da greide jeg å gjøre turens hittil største tabbe. På vei ut a teltet veltet jeg kjelen med kokende vann. Fullt kaos og resultatet var badebasseng, brannsår på Henrik og vått utstyr. Utstyret var vått i 1 minutt og nå er det isklumper. FAEN! Nå har situasjonen roet seg og vi kuler’n med radio og et nebb. Bortsett fra at jeg fremdeles er forbanna pga uhellet, er jeg i fin form. Høydesyken har ikke meldt seg, og vannblemmene er under kontroll. Min gjesteskribent fortsetter:
Litt om høydesyke: For første gang fikk jeg smertelig erfare hva dette er. I går, første gang vi brøt igjennom 4.000 m kom skallebanken. Vi skulle bare bære utstyr til 4.150 m for deretter å returnere til 3.400 m. ”Alle” vet jo at høydesyke slipper taket når man går ned igjen, men den gang ei… Da jeg kom ned kunne jeg ikke så mye som å prate. Jeg gikk rett i teltet med alt utstyr på og la meg. Etter tre/fire timer hadde Mar gjort alt arbeid og t.o.m. laget middag til meg. Hadde det ikke vært for at han er så stygg hadde jeg giftet meg med han. I skrivende stund har jeg det jeg vil kalle ”lett” skallebank. D.v.s. noe som tilsvarer spritfylla til ½ 5 for deretter å være på jobb kl. 8. Hvilket minner meg på at høydesykens veier er uransakelige. Jeg tør påstå at KYOTO boys er i relativt god form. Jeg har gått 100 mil på ski i år, samt landa Birken. Likevel trasker en kar som Vidar lett forbi meg. Og han tok seg sist en joggetur på 90-tallet. Vel, vel nok klaging fra meg. En annen irriterende ting er at vi har mistet neglsaksen. Det går hardt utover manikyren.
Fredag 1/6 Endelig en hviledag! Vi sov lenge siden det var ganske bikkje ute. Dagens oppgave var å hente mat, fuel og noe utstyr nede ved Windy Corner. Vi var av gårde ved 13.00 tiden og var vel tilbake 2 timer senere. Perfekt vær i dag også, så vi tok frem lenestolene våre og slappet av i solen. Da var Gustav på vei opp Headwall med 2 bensinkanner og noe annet utstyr. Vi stekte pannekaker og diskuterte veien videre mot toppen. Her er det mange alternativer, men det er ingen grunn til ikke å gi litt gass nå som det er så fint vær. I morgen klatrer vi opp Headwall med mat, noe bensin, noen telt og litt personlig utstyr. De fleste av oss går med topptursekken og graver den enten på toppen av Headwall, eller ved neste camp hvis vi er veldig spreke. Teltet til Henrik og meg skal opp i morgen tidlig, så nå har jeg flyttet inn i snorketeltet til Gumme og Morten B, mens Henrik bor hos Malling. I ettermiddag ble vi underholdt av noen som kjørte på snowboard og telemarkski ned Headwall. Snowboard gutta ga skikkelig gass og fikk applaus fra hele Rescue Camp da de cruiset inn i campen. Torbjørn har lånt biblioteket i kveld, så når ABBA har sunget ferdig sangene sine, tar jeg kvelden.
Lørdag 2/6 Jeg våknet opp til litt pes for å ha snorket ganske bra. Etter å ha ligget med minidisc til kl. 02.30 for å slippe å høre på snorkingen til Morten og Gumme, slo jeg til med litt desibel som ble lagt merke til. Vi fant også ut at Morten og jeg hadde byttelånt soveposer. Vi var rekordtidlig i gang med de daglige rutiner. Det var ekstra ille i dag med vannvittig mye kondens i teltet. Det er is/rim som fester seg på innsiden av teltet. Kommer man borti teltduken sner det ned over alt i teltet. Fyrer man primus, regner det. I tillegg er alltid soveposene våte. Ikke så digg å våkne til når det er over 20 blå både ute og inne. Vi fikk ned noe frokost og gjorde oss klare til å bære utstyr opp mot neste og siste camp 5.300 moh. Fra campen er det opp Headwall til ca. 5.000 moh, og deretter bortover en egg. Jeg tok følge med Petter oppover Headwall. Han går veldig jevnt og sakte. Ideelt for å unngå høydesyke. Allerede etter 2 timer var vi kommet til det stedet der det er for bratt til å gå vanlig. Park Rangerene har satt ut faste tau som vi klatret oppover på. Med jumar og sikringer kom vi oss opp alle sammen. Da vi hadde kommet opp Headwall gikk vi litt videre inntil vi fant de andre gutta som hadde gått foran oss. Derfra så vi et skremmende syn. Toppen av fjellet var dekket av en sky som antydet jetvinder. Vinden hadde begynt å øke, så vi skjønte fort at vi burde komme oss ned fort som faen. Vi gravde ned utstyret og gikk nedover. Det er merkelig at det kan være ufattelige vinder på toppen og andre utsatte steder på fjellet, mens det er lite vind og solskinn på andre deler av samme fjell. Mens noen kjemper for livet, kan andre sitte og sole seg bare 1 km eller 2 unna. Da vi kom ned til campen igjen rullet vi ut liggeunderlagene og la oss i solen. I dag var det Morten M som fikk seg en skikkelig skallebank. Gumme var heller ikke helt i 100. Men det er allikevel utrolig bra at alle gutta har vært med hele veien, og at vi nå har gravd ned store mengder mat, telt og utstyr over 5.000 moh. Vi er nå kun 2 dager unna toppen! Men vi har bestemt oss for hviledag i morgen. Både pga akklimatisering og vind.
Søndag 3/6 Dagen i dag har vært veldig slapp. Vi våknet sent og la oss ut i solen og slappet av. Det blåste som faen høyere på fjellet, så det er bedre å være her. I dag tidlig var det strålende sol, men det skyet til etter hvert. Utover ettermiddagen begynte det å sne, men det har gitt seg nå (kl. 01.00). Bortsett fra å prate om vær, vind og høye fjell, har vi spilt VIGGO (et kortspill) i timevis. Det ser ut til at været tvinger oss til å bli i denne campen et par dager til. Med den vinden som blåser høyere på fjellet kan vi bare glemme å komme oss opp på toppen.
Mandag 4/6 Termometeret viser under 30 blå og vi koser oss 4 stk i et 2-manns telt i high-camp. Vi våknet opp til snevær og det vi var overbevisste om at ble nok en hviledag i Rescue Camp. Etter hvert fikk vi info om at været var bedre høyere på fjellet, og at vinden hadde gitt seg. Barske norske gutter trosset sne og dårlig sikt og la i vei oppover Headwall. Vi kom ikke av gårde før kl. 16.30, men det gikk kjapt oppover. Da vi kom på toppen av Headwall gravde vi frem VIF skjerf og andre ting vi hadde båret opp tidligere. Vi slang det på ryggen og endte opp med sekker som veide over 30 kg. Veien videre går over en rimelig luftig ridge. Flere ganger var jeg livredd. Hadde jeg snublet ville jeg vært steindau og liket ville endt opp ca. 1.000 meter lenger nede. Men utsikten var fantastisk da vi kom over skyene. Jeg fikk vel tatt over 30 bilder på veien. Vi kom frem til high-camp ved 23-tiden, akkurat da solen gikk ned. Vi var drit slitene, og det var IKKE moro og sette opp telt og ordne camp i -30. Jeg bor nå i telt sammen med Morten B, Sjur og Gustav. Vi har fått i oss litt varme, kakao, seigmenn og frysetørket middag. Klokken har blitt 3 om natten og vi er klare for litt søvn før vi tar en tur på toppen i morgen. Det er fint vær, lite vind og jeg føler meg veldig bra, selv om vi nå befinner oss 5.300 moh og det er ekstremt kaldt her. Alle gutta har kommet seg opp hit og er klare for toppforsøk i morgen.
Onsdag 6/6 Toppforsøket i går begynte veldig bra. Det var godt og varmt, og lite vind. Vi startet ved 12-tiden og snek oss oppover traversen mot Denali Pass. Da vi nærmet oss Denali Pass begynte vinden og blåse ganske kraftig. Da vi kom opp på Denali Pass var vinden så kraftig at det var uaktuelt å gå videre. Noen av gutta gikk et par 100 meter til og konkluderte med at det var umulig å fortsette. Denali Pass ligger ca. 5.700 moh og er omtrent 1/3 av veien fra high-camp til toppen. Jeg brukte ca. 2 timer opp, så jeg snudde omtrent 4 timer fra toppen! I det vi snudde greide Henrik å miste kameraet, så nå har vi mistet 2 kameraer og har ingen igjen. Vi ruslet deppa tilbake til campen og inntok koma i noen timer. Anders, Morten og Gumme ga uttrykket koma en ny dimensjon. Særlig de italienske tvillingene. Dagen ble ikke noe bedre da værmeldingen kom. Det ble meldt overskyet, sne, kaldt og kraftig vind. Kraftig vind her oppe betyr at man ikke kan bevege seg ute uten å dekke til alt av bar hud. Bar hud i denne kulden og kraftig vind resulterer i frostskader i løpet av minutter. Været skulle bli ille og verre frem til lørdag. Da vi våknet i dag (onsdag), blåste det noe helt for jævlig. Må forresten få med gårsdagens lille høydepunkt. En hilsen fra Øystein og Ole: ”Lykke til med toppen, og vær forsiktig”. Uværet og værmeldingen om at det skulle bli verre de neste 3 dagene, gjorde at vi måtte ta noen alvorlige beslutninger. Vi hadde kun mat og bensin for 1 dag til. Skulle vi gå ned til Rescue Camp og gjøre toppforsøk derfra? Jeg måtte innse at den turen ville bli for tøff for meg. Det endte med at de fleste av oss innså at det ville bli for tøft å være i high-camp i dette uværet, og returnerte til Rescue Camp. De aller barskeste gutta; Jose, Morten B, Cpt. Freedom og meg selv, valgte å bli igjen i uværet i high-camp. Vi dobbeltsikret teltet og gjorde oss klare for å overleve flere dager under umenneskelige forhold i øverste camp. Gutta la igjen det som var av mat og fuel og vi ønsket hverandre lykke til. Sjur la igjen dekadron, morfin og annet snadder i tilfelle noe alvorlig inntreffer. De andre vil heller ligge under litt roligere forhold i Rescue Camp, og eventuelt ta toppstøtet derfra. Værmeldingen fra National Park Service formidles over CB radio kl. 20.00 hver dag. Forholdene gjorde at vi dessverre ikke fikk inn værmeldingen i dag. Vi hørte imidlertid en av guidene til Alpine Ascents International prate på radioen. Ingen andre enn en av verdens mest kjente klatrere; Wally Berg. Vi kalte han opp på radioen og spurte om han hadde fått med seg værmeldingen og kunne videreformidle den til ”The Norwegian Team”. Han kunne fortelle om at uværet skal gi seg i løpet av natten, og at det skal bli bedre de neste 3 dagene. Summitdag i morgen! Vill jubel i teltet, og vi kalte opp Sjur i Rescue Camp. Han fortalte at 2xMalling, Gumme og Frode har gitt seg, og er på vei ut fra fjellet. Stakkars jævler. Vi er klare for nok et toppforsøk i morgen, og vi lader opp med mye drikke og å le av at Cpt. Freedom tenner på prompene sine ca. hvert minutt. Hvor kommer all den gassen fra? Jeg synes oppriktig synd på gutta som har gitt seg, og håper at gjengen i Rescue Camp greier og mobiliser et toppforsøk. Sjur fortalte at de håper å gjøre et toppforsøk på fredag. Da kan de overta teltene og maten vi koser oss med nå. Det eneste som er sikkert er at halvparten av fjellgruppa til KYOTO er klare for toppforsøk i morgen, og at den andre halvdelen har gitt seg og er på vei ut av fjellet.
And now a word from El Capitan: Noen ord om avføring i fjellet. McKinley har i motsetning til andre fjell gjennomgått en total forandring hva hygiene angår. Rangerne som styrer fjellet pålegger alle til å dra med seg dritten sin videre for å dumpe det i dype bresprekker. Alternativet er 2 steder hvor det er satt opp faste dasser. Det ene er Rescue Camp, det andre er high-camp 5300 moh. Fast dass vil si at det er et høl i bakken midt i leieren. Det er klart det er en ny opplevelse når man slenger mens folk passerer 2 meter fra deg på alle kanter. Jeg tror jeg har sett flere folk tørke seg i rævva mens jeg spiser middag enn jeg kommer til å se resten av livet. Men, det er utrolig hvor ublyg man blir etter et par uker i fjellet. Det man på en annen side ikke venner seg til er hvor kaldt det kan være å gjøre sitt fornødne. Det å våkne kl. 3 om morgenen for å løpe ut i -25 med ulende vind mellom bena blir sjelden en vane. Hvis man i tillegg er så heldig å miste dorullen man har i jakken for så å se den rase av gårde ned et stup som ender 1.000 meter lenger ned, da har man hatt et fornøyelig dobesøk.
Torsdag 7/6 Våknet midt på natten av at jeg måtte pisse. Ute var det bikkjekaldt, så jeg fikk endelig innviet pisseflasken min. Det var deilig. Våknet igjen kl. 09.00, akkurat da vi skulle snakke med Sjur på radioen. Vi tittet ut av teltet og måtte nok en gang konstatere at været ikke tillot noe toppforsøk. Begynner å bli litt forbanna, men været kan man ikke gjøre noe med. Dagen ble isteden tilbragt i teltet med snus og promp. Vi kalte opp ranger-gutta i Rescue Camp og forhørte oss om værmeldingen. De kunne fortelle om at drittværet er på vei vekk, og at det skal bli bra i morgen. Ikke noe annet å gjøre enn å vente. På grunn av all nysneen ble vi litt bekymret for rasfare. Vi gikk derfor opp til Alpine Ascents og forhørte oss med vår venn Wally Berg. Han var ikke så bekymret, så da har vi nok en gang fylt opp termosene og er klare for toppen i morgen. De andre gutta i Rescue Camp (Sjur, Gustav, Torbjørn, Ivar, Petter og Vidar) har planer om å gå oppover kl. 06.00 dersom været er bra. Da går vi via Summit til Rescue Camp, mens de andre gutta kræsjer i våre telt her i high-camp. Skal hilse fra Cpt. Freedom!
Fredag 8/6 Endelig var værmeldingen riktig, og det var strålende vær da jeg våknet ved 6-tiden. At det var 30 – grader, spiller ingen rolle for barske gutter. Gutta i Rescue Camp la i vei kl. 07.00 og kom opp til oss da vi begynte å bli klare. Gustav og Torbjørn var de første til å legge i vei opp mot Denali Pass. Jose og jeg gikk rett bak, med Morten B og Cpt. Freedom rett bak. Det var latterlig mange mennesker i sporet og de aller fleste gikk i tau. Det gjorde ikke vi, så det var et helvete å passere de treige taulagene i nysneen. Etter 5 minutter hadde jeg parkert Jose, men fikk følge av Henrik og Morten etter en liten stopp ved Denali Pass. Det begynte å blåse ganske bra, så vi fikk på litt ekstra klær, ansiktsmaske og slalombriller. Vi fortsatte i fint tempo opp mot Archdeacons Towers, men Morten begynte å fryse på føttene. Rett før Football Fields bestemte han seg for å snu, for å unngå frostskader. Henrik som var god og varm synes det var for jævlig, så de satte seg ned og varmet føttene til Morten på magen til Henrik. Stort gjort av Henrik! Jeg måtte gå alene i forveien da jeg hadde problemer med kalde fingere. Jeg kom meg kjapt over Football Fields, men gikk på en kjempesmell opp den siste bakken mot toppeggen. 5 skritt – pause – 10 skritt – pause – 5 skritt – pause osv. Etter mye slit kom jeg plutselig opp på et lite platå. Jeg kunne se hele toppeggen, og toppen som kun var ca. 10-15 minutter bortenfor. Utsikten var helt ubeskrivelig. Jeg møtte Gustav og Torbjørn som allerede hadde vært på toppen. Jeg tittet ned bakken og så Morten og Henrik rett nedi der. Jeg ba de få ut fingeren, og 15-30 minutter senere var de på plass. Det var rimelig kjølig, så dunjakkene måtte på. Vi la igjen sekkene og gikk bortover toppeggen med kameraer og VIF-sjerf. Toppeggen er utrolig smal med stup på begge sider. Vi ga blaffen i tau, så jeg var ganske nervøs. Men etter 15 minutter var vi på toppen! Morten først, så Henrik og meg. Strålende sol og en utsikt som ikke kan beskrives. Helt overlegent alt annet jeg har sett! Men strålende sol 6.194 moh i Alaska er bikkjekaldt! Vi ble ikke mer enn 5-10 minutter før vi begynte nedstigningen. Det tok ikke lang tid før vi møtte Sjur, Jose, Ivar, Vidar og Petter. Alle kom til toppen! Vi brukte ca. 6 timer fra high-camp til toppen. Nedover slo jeg følge med Henrik. Vi var utrolig slitne, men vanvittig glade. Vi var tilbake i campen kl. 20.00 – 9 timer etter avmarsj. Der pakket vi sammen telt og utstyr, og gikk ned til Rescue Camp. Vi var nede ved 12-tiden om natten, og gikk i solen hele veien bortsett fra den siste halvtimen. Vi fikk i oss noe frysetørket middag ved 2-tiden, og jeg ringte til Bestemamma ved ½ 3 tiden. Lang dag – nå er klokken ½ 4. I morgen (Morten B’s bursdag) skal vi helt ned til Base Camp. Forhåpentligvis flyr vi ut på kvelden. Kanskje er dette vår siste natt i telt. Temperaturen ute er nå ca. -25.
Lørdag 9/6 Vi våknet til strålende sol med et mål for dagen; å komme oss ut fra fjellet! Rimelig gående hele gjengen, pakket vi sammen alt vi hadde og kom oss av gårde fra Rescue Camp. På vei ned i undertøy og skjegg, møtte vi folk på vei opp i dunjakker og ansiktsmasker. Rookies! I 14.000 campen var det på med ski og pulker. Vi knotet mye i begynnelsen, men Henrik fikk tilslutt god kontroll på pulkene i nedoverbakkene. Vi stoppet i camp 3 og gravde frem søppel og human waste (bæsj), som vi måtte ta med videre. Vi hadde fått vite at vi måtte være i Base Camp (flyplassen) før kl. 18.00 hvis vi skulle ha noen mulighet til å bli fløyet ut samme dag. Elitelaget til KYOTO (Henrik og meg selv) kjørte på i nazitempo for å passe på at alle gutta skulle komme seg på et fly. PÅ slutten var vi helt utkjørte. Jeg hadde fått i meg en suppe til frokost og en ½ liter drikke i løpet av hele dagen. Dehydrerte og slitne nådde vi Base Camp kl. 18.45. Til å begynne med så det ut som om vi bare skulle få fløyet ut 5-6 stykker, men til slutt gikk det i orden. Henrik og jeg satt i første fly ut. Veldig spesielt å se sne og fjell forsvinne, mens trær og grønne farger kommer frem. Vi har tross alt bodd på sne i 14 dager. Da vi kom frem til Talkeetna fikk vi ordnet et sted hvor alle gutta kunne bo. De gikk også med på å servere oss middag litt etter vanlig åpningstid. Nå bor vi på dobbeltrom med 2 king-size senger og eget bad. Det var utrolig deilig å få seg en dusj. Like deilig var det å gå på toalettet uten å bekymre seg for frostskader. Etter en enorm middag var det tid for å feire bestigningen av Mt. McKinley. Alle mann dro på byen i Talkeetna. Jeg ”og andre” var så slitne at vi måtte gi oss etter noen få øl. Men vi får ta igjen det tapte i Anchorage i morgen.
Mandag 11/6 Da vi våknet på søndag dro Sjur og jeg til Ranger Station og sjekket oss ut av fjellet. Deretter var det mye pakking av utstyr før vi reiste til Anchorage ved 4-tiden. Vi kjørte rett til Sheraton i Anchorage. Det var ingen ledige rom, men vi møtte våre venner KYOTO, som ikke hadde vært på toppen. Vi fikk på noe sushi og ramlet en bitte liten tur på fylla. Da jeg kom tilbake til hotellet ved 4-5 tiden om morgenen tok jeg noen telefoner – regningen kom på 250 USD! Filler’n! Jeg våknet i dag tidlig av at Cpt. Freedom kom hjem fra nachspiel hos en feit dame og en homse. Kleine som bare medlemmer av KYOTO kan bli, gikk vi over til gutta på Sheraton. Vi fikk på noe frokost, øl og mye bra kleinshopping. Noen pitstopper på Marriot og Hilton med øl og lignende var obligatorisk. Nå ligger vi på hotellrommet og kuler’n før det braker løs igjen. Vi er langt fra ferdige med å feire bestigningen av Nord-Amerikas høyeste fjell.
