Sør Amerikatur til Guyana, Venezuela og Ecuador (Skrevet av Petter 31.12.2010) Tur foretatt: Desember 2009. Andre på toppen: Dag, Runar, Sigbjørn, snilen Alt i 2008 ble det klart at World Wide Vikings skulle arrangere en tur til Aconcagua. Jeg planla da samtidig å forsøke meg på noen andre nasjonstopper i Sør Amerika, tre uker i forkant. Det endte med at jeg, Runar, Dag, Sigbjørn og Lars Holme reiste fra Norge 5. desember 2009 for å bestige Roraima, 2.792 m i Guyana, Pico Bolivar, 4.981 m i Venezuela og Chimborazo, 6.267 m i Ecuador.
Guyana: Roraima er en tapui og har flere hundre meter høye og loddrette vegger rundt hele fjellet. Den eneste gangbare veien opp på tapuien er fra Venezuelansk side. Her oppe går grensen mellom Venezuela, Guyana og Brasil. Trepunktsgrensen er normalt regnet som det høyeste punktet i Guyana. Det høyeste punktet på selve Roraima er Maveric Rock, 2.810 m og ligger i sin helhet inne i Venezuela. Siden punktet i Guyana er omdiskutert hadde jeg på forhånd undersøkt med Grant Hutchison hva som er korrekt og fikk følgende svar:
"The Wikipedia author(s) seem to be a little confused about the location of Maverick Rock, which isn’t at the highest point at the south end of the plateau, but is an accessible point most hikers are taken to and told that it’s the highest point. With reference to Guyana, the highest point isn’t at the tripoint. It lies close to the Venezuelan border, towards the western rim of the tepui, in an area of broken ground called “The Labyrinths”. The ground in this area (covering several square kilometres) is so broken on a fine scale that the SRTM data are useless for fine localization, and I suspect the high point will be impossible to find with any certainty unless you have good visibility. Jonathan de Ferranti and I spent some time normalizing the SRTM data for Roraima, which unfortunately is “floating” because of the surrounding cliffs. The highest cell in Guyana corrects to 2792m, so you can expect to find an altitude rather higher than that on this broken ground. Grant"
Derfor: For å finne det høyeste punktet i Guyana måtte vi bevege oss inn i en steinlabyrint vi ikke viste hvordan så ut og sannsynligvis ikke noe menneske tidligere hadde satt sin fot.
På forhånd hadde vi avtalt et opplegg med Mount Roraima International Tours og en dame der ved navn Ana Mathilde. Opplegget innebar transport, gaide, bærere og mat. Jeg hadde nøye forklart i e-poster at målet vårt ikke var trepunktsgrensen, men inne i labyrinten. Dette ville muligens medføre ekstra dager på fjellet og vi var avhengige av stor fleksibilitet. All usikkerheten gjorde at vi ikke hadde bestilt flybilletter videre til Pico Bolivar eller Chimborazo. Ekspedisjonen skulle bygges opp etter fremdriften på fjellet og senere flybilletter måtte vi bestille på sparket. Det nærmet seg jul og kaos på flyplassen i Caracas, noe vi bittert fikk erfare to uker senere.
Vi forstod ikke hvorfor vi gikk sammen med mange andre på en gruppetur der alle skulle opp på Roraima. De andre i gruppen hadde en helt annen agenda og også en vesentlig saktere fremdrift. Vi protesterte og fikk lovnad om at vi etter første dagen skulle få med oss en gaide og kokk slik at vi kunne frigjøres fra resten av gruppen. Løftene ble delvis innfridd. Gaiden Alfredo ble med oss. Kokken med mat og telt greide ikke å holde følge med oss og han så vi ikke noe mer til på hele turen. De neste to-tre dagene sov vi i huler og overlevde på brød og vann. Gaiden hadde til alt hell puttet tre brød i sin sekk. Brødene smuldret etter hvert opp. Alle seks delte broderlig og ikke en smule gikk tapt.
Alfredo fortjener et kapittel for seg. Han var langt fra en vanlig gaid, men mer en showmann som ville gjøre helt andre ting enn å gå lange dagsmarsjer med tung sekk. Til alt overmål drakk han en flaske vin første kvelden og helt håpløs å kommunisere med. Den eneste hjelpen vi fikk var at han viste vei til de to overnattingshulene og trerpunktsgrenen. Oppe på Roraima er det mye skodde og regn og uten gaiden hadde det vært vanskelig å finne frem.
Tilbake til fremdriften på fjellet. Første dagen gikk vi svakt nedover i rolig gange i fire timer. Denne natten sov vi i telt og fikk middag. En stund etter solnedgang startet det å regne. Det ble vått og horder av mygg koste seg med blod fra vinterbleke nordmenn. Neste dag steg det jevnt oppover til basecampen ved fjellfoten. En tur på 10 km som var dagens mål for resten av gruppen. Vi derimot, fortsatte ytterligere 900 høydemeter bratt opp gjennom regnskogen til selve platået. Vi fortsatte videre innover og ut på kveldinga tok gaiden oss igjen og viste veien til en hule, eller mer som en ”heller” hvor vi overnattet.
Her oppe er det fuktig og kaldt om natten og jeg førs litt. Fra Norge hadde jeg forvekslet dundressen med soveposen. Jeg forstod lite da jeg første kvelden i teltet drog ut armer og bein fra soveposetrekket. I skymringen samme kvelden hadde jeg kalt Sigbjørn for en ”kronidiot” for å ha lagt igjen hodelykten i pakksekken på rommet i St. Elena. Nå møtte jeg meg selv i døren og fremsto som den klart største idioten. Dundressen varmer den også, men ryggsekken måtte fungere som fotvarmere. Mat og kokk dukket ikke opp. Guiden fortalte at kokken var sliten og overnattet nede i BC. Han hadde lovet å starte tidlig neste morgen for å ta oss igjen.
Kokken dukket selvsagt ikke opp og til frokost spiste vi ett av de tre brødene Alfredo hadde puttet i sekken. En time etter soloppgang dro vi videre innover platået. Gpsen viste 6,5 km i luftlinje til trepunktsgrensen. Det var tett tåke, men stien var tydelig og gaiden viste vei. Etter hvert brøt solen gjennom. Vi fikk klar sikt utover et spektakulært landskap av merkelige steinformasjoner og store berg som var gjennomskåret av små daler. Vi gikk på et platå som for millioner av år siden hadde vært en øy i havet der dinosaurene holdt til. Til venstre for oss kunne vi etter hvert se inngangen til labyrinten, et flere kvadratkilometer stort og utilgjengelig område hvor høyeste punktet i Guyana ligger.
Etter 3,5 timer nådde vi bauten på ”the trippelpoint”. Vi orienterte oss på kartet og fant nøyaktig ut hvor vi var. En sak var klart, vi var ikke på det høyeste punktet i Guyana. Høyden steg innover labyrinten og inn i Guyana. Heldigvis hadde vi klar sikt og kunne med egne øyne se hvor høyeste punktet var. Alfredo fortalte at inn gjennom labyrinten hadde ingen tidligere gått og umulig å trenge gjennom. Den er fullstendig opprevet av dype kløfter, loddrette kampesteiner og soppformede tårn som vanskelig lar seg bestige. Det ville ta dager selv for et erfarent klatrelag å komme seg noen hundre meter innover og like lang tid tilbake. En lang aluminiumstige hadde gjort god nytte. Vi hadde kun med Alfredo sitt hampetau.
I håp om litt flaks, forsøkte vi oss innover fra flere steder, men måtte hver gang gi opp etter noen meter. Vi gikk lenger rundt fjellet og forsøkte fra en helt annen vinkel som så litt bedre ut. Også her ble vi stoppet. Vi kom oss ikke inn til foten av den 100 meter høye formasjonen som sannsynligvis markerte toppen på labyrinten. En kilometer inne på brasiliansk område var der en hule som Alfredo viste om og der kunne vi overnatte. Han viste oss veien og nå var vi kommet oss et godt stykke rundt labyrinten og lenger ifra. Fra denne avstanden trådte det høyeste fjellpartiet tydelig frem. Høydeforskjellen fra der vi stod og til toppen var kun 100 meter, men det kunne like gjerne vært på månen.
Alle de andre hadde gitt opp, men jeg ville gjøre et siste forsøk. De andre skulle vente i hulen, mens jeg og Alfredo skulle forsøke å komme oss opp på et litt høyere nivå fra der hulen var. Vi gikk flere hundre meter langs en loddrett bergvegg med overheng. Til slutt fant vi en smal renne der vi greide å klatre opp. Her var det store svaberg som var lette å gå på. Etter hvert gikk berget over i et område med vegetasjon. Jeg var redd for slanger og vegret meg for å gå gjennom dette området på et par hundre meter. Her var lyng, myr og høyt gress. Jeg tok sjansen og gikk over til berget på andre siden. Vi vår nå helt inne ved fjellfoten. Alfredo ville ikke gå lenger, men jeg ville forsøke litt til. Jeg bad han vente slik at jeg kunne ha et holdepunkt for å finne samme veien tilbake. Jeg oppdaget til min store glede at her var de brede og dype kløftene overgrodd av tett vegetasjon. Jeg klatret forsiktig over. Broen gynget og gav etter, men holdt vekten min.
På denne måten kom jeg videre innover. Jeg var hele tiden påpasselig med å merke hvor jeg hadde gått slik at jeg var i stand til å finne veien ut av labyrinten igjen. I tillegg hørte jeg lyden av Alfredo som ropte og skrek om at jeg var gal og måtte komme tilbake. Til slutt var jeg forbi alle kløftene og kampesteinene, og muligens bare 80 høydemeter fra toppen. Videre oppover så jeg en farbar vei videre oppover. Nå var det på tide å komme meg tilbake til hulen og få med de andre. Vi hadde fortsatt mye tid igjen av dagslyset til å gjøre et forsøk mot toppen. Nå hadde vi en vei gjennom labyrinten og alt så mye lysere ut.
Alle oss fem var enige om at vi skulle gjøre et forsøk samme kveld. Alfredo ville ikke mer. Han hadde ikke forberedt seg på å overnatte i hula og ikke tatt med sovepose. Vi hadde heller ikke mer med mat enn to gamle brød som skulle holde til middag, kvelds og frokost neste morgen. Vi ble enige om at han kunne gå tilbake og overnatte i den første hulen. Der hadde nok kokken nå laget i stand middag, noe Alfredo gledet seg til, han var minst like sulten som oss. Han lovet å sende kokken av gårde tidlig neste morgen for å møte oss med mat som vi sårt ville trenge for å ha krefter til å komme oss ned fra fjellet.
Labyrinten var avslørt og på nytt fant vi veien lett inn til fjellfoten. Vi kom oss 50 høydemeter opp i veggen og gjennom en kløft der en stein var fastklemt. Her var det to meter opp til neste avsats. Jeg stod på skuldrene til Sigbjørn og Lars og greide å komme opp. Høyden her var 2.772 meter og maksimalt 25-30 meter igjen til toppen, men her stoppet det opp. En dyp kløft som var 2 meter bred og 2 meter opp til neste avsats hindret oss. En stige hadde vært redningen, men nå var det stopp. For alt det jeg vet så kan det være flere slike hindringer videre mot toppen. Vi tok et bilde og gikk skuffet ned att til hulen. Vi overnattet og sloss om de siste brødsmulene.
Ingen kokk kom oss i møte neste morgen. Sulten gnog og vi hadde ingen energi igjen i kroppene våre. Jeg løp i forveien tilbake til ”helleren”, der jeg fikk laget en kjøttsuppe og kom de andre i møte på stien. Suppen ga oss ny energi og vi kom oss tilbake til St. Elena neste dag. Roraima er et fasinerende fjell og vi fikk oss en spesiell tur. Vi ble enige om at siden trerikspunktet er det offisielt høyeste punktet i Guyana, godkjenner vi denne nasjonstoppen som besteget. Tanken på å reise tilbake med en stige i bagasjen er påtrengende, så jeg ser ikke bort fra at jeg en gang skal finne frem til det punktet som virkelig er høyest i Guyana.
Det skal også legges til at Venezuela ikke aksepterer at deler av Roraima tilhører Guyana. Om Venezuela noen gang vinner frem med dette kravet, vil Guyanas høyeste punkt sannsynligvis ligge på et enda mer utilgjengelig sted, på en helt annen tapui.
