For to dager siden startet toppstøtet fra ABC. Første del fra ABC på 6400 til Nordskaret på 7000 gikk relativt lett. Petter har slitt med hoste – denne ble ikke bedre og turen ble svært tung.

Natten kom og vi fikk tildelt hver vår oksygenflaske. Det viste seg å være feil på over halvparten av oksygen-regulatorene. Enten var de lekk, gav mer enn oppgitt på skalaen eller de rett og slett ikke virket. Hver skjerpa hadde derfor tatt med seg en ekstra. Etter noe bytting av oksygen-regulatorer gikk vi i soveposene og koblet til oksygen. ½ liter pr. minutt. Petter sov rimelig godt. Jeg fikk ikke sove med masken og koblet den fra etter noen timer og sov godt resten av natten. I går gikk turen opp til C2 på 7700. Det blåste godt. Noe som er vanskelig å forutse fra leiren i Nordskaret. Skerpaene kledde seg i dundress – noe vi også gjorde. Flere andre tok på seg lettere klær med Gore-Tex utenpå. Etter 400-500 meter gange fikk vi svaret. Gore-Tex’en holdt ikke i kulden og den sterke vinden. Flere stod og svingte med både armer og ben for å holde varmen.

Øverst i snøbakken ble en person firt ned langs tauet, festet under armene og i bena. Han hadde fått stygg behandlet av kulden på fjellet og var ikke i stand til verken å gå eller bruke hendene. I løpet av siste uken har vi sett altfor mange slike.

Etter ca. 5-6 timer var alle på plass i C2 – 12 deltakere, 2 guider og 10 sherpaer. Petter og jeg delte telt med Igor – en av de russiske lederne/guidene – etter min mening den dyktigste. Jeg hadde medbrakt Real tur mat ”lapskaus” som smakte svært godt - formen var upåklagelig. Petter konsentrert seg om å ta inn flytende.

Må man så må man – de ble luftig, kaldt og svært tungt å ta seg tilbake til teltet 20 meter høyere oppe uten oksygen. Alle oppgaver må gjøres svært sakte i denne høyden.

Vi fikk informasjon gjennom radioen til Igor hele kvelden – svært interessant informasjon. Det ble blant annet meldt om at oppdaterte værvarsel ikke var tilgjengelige fordi PC’en var gåen. Dette synes vi var uheldig – da været kan bety forskjellen på liv og død så høyt oppe i fjellet, og spesielt med tanke på at vi var avhengig av at vinden løyet betydelig de to neste dagene.

Selv med ½ liter oksygen i minuttet gikk natten sakte i denne høyden – tre i et telt, alle har nok med se selv og store mengder utstyr rundt om kring i hele teltet.

Morgenen kom, og med den solen. Vinden var i hovedsak den samme som kvelden før. Utsikten er fantastisk i denne høyden, Cho Oyo, Pumori, Nordskaret, ABC og sist men ikke minst toppen på Everest drøye 1100 meter høyere oppe. Toppen er nesten magisk og har en enorm tiltrekningskraft.

I år har så langt vi har klart å telle 11 personer omkommet på Everest. Dette gjør 2006 til de 3. verste i historien. Å møte en voksen – sterk - klatrer på tur opp mot Nordskaret som sitter og gråter fordi han har mistet en nær venn på fjellet, og å snakke med norske Tormod Granheim som forbereder seg til å lete etter sin ski-kollega, svenske Thomas Ohlson, som er savnet og antatt omkommet - gjør inntrykk på selv de mest hardhudede. Den norske fjellkulturen med våre fjellvettregler kunne sannsynligvis berget flere liv på Everest dette året.

Hvorfor avsluttet når jeg er så nær målet?
For meg ble det åpenbart i dag tidlig – selv om formen var upåklagelig på alle måter i forhold til å fortsette; ikke oppdatert værvarsel, mye trøbbel med livsviktig oksygen-utstyr som skal holde liv i deg over 8000 og Petter som jeg har kjent i en årrekke med alvorlige problemer med luftveiene og mer enn nok med å komme seg ned - er alle hver for seg gode nok grunner til å snu. Fjellet forsvinner ikke! Fjellet har heller ikke skremt meg – kanskje drar jeg tilbake og prøver å på nytt om noen år?

Takk til alle som har sent hilsener og de som har fulgt oss i det stille. Håper at alle har hatt en fin opplevelse sammen med oss.

I morgen reiser vi til BC, dagen etter til Khatmandu og deretter hjem til Norge.

Et eventyr - jeg ikke ville vært foruten - med masse inntrykk og nye erfaringer er snart slutt!

Tibet – 20.5.2006, Johnny

Johnny hilser hjem til Stian og gratulerer med konfirmasjonsdagen i dag!



Da er det hele over og nok en gang uten å lykkes med målet, å nå toppen av verdens høyeste fjell. Tro det eller ei, men jeg er faktisk verken trist eller lei meg, kanskje litt skuffet men det går fort over. Nå gleder jeg meg stort til å komme til lavlandet og bli kvitt hosten, etter tre til fire dager er den nok bort og jeg er frisk som en fisk.

Denne gangen hadde jeg stor tro på å nå toppen siden jeg var i så god form i starten. Første gangen jeg var i Nordskaret på 7000m var formen helt upåklagelig. Andre gangen jeg var der fikk jeg ikke sove og var ganske dårlig. Nå siste gangen, på toppforsøket, var formen helt elendig og det var bare så vidt jeg greide å komme opp. At jeg fortsatte videre til C2 på 7.700m neste morgen var egentlig bare tullete. Dette var mulig fordi jeg supet i meg store mengder oksygen. Å gå videre i dag tidlig var helt utenkelig. Jeg hadde store problemer å komme meg ned att til ABC, men det gikk bra, takket være oksygen.

Jeg tror ikke det er mulig for meg å gå på så høye fjell. Jeg greier ikke å akklimatisere i høyder over 6000m. I starten går det bra, så begynner kroppen å brytes ned og jeg får puste- og luftveisproblemer. Jeg vil ikke legge skylden på hosten, den kommer som en del av at jeg ikke klarer å akklimatisere. Fjellet står der fortsatt, men for meg skal det få stå i fred, to forsøk er nok.

I år har det også vært skremmende og trist med alle dødsfallene og mange alvorlige frostskader. Hvorfor har det vært slik. Jeg tror det skyldes at i år har det vært et sammenhengende værvindu fra 8. mai og helt til nå. Det har vært vindstille, men svært kaldt. Mange har forelsket seg i vinden og glemt kulden. Så langt er dette det tredje verste dødsåret i Everets historien, og hvor mange alvorlige frostskader som har vært er det ingen som vet. Da vi startet på toppforsøket, snakket vi med en sønderknust Tormod Granheim som nettopp hadde mistet sin flerårige skikompis. Jeg tror nok at alle ulykkene i år har skremt oss mer enn vi vil innrømme.

Johnny var sterk helt til han valgte å gi seg og sannsynligvis hatt gode sjanser til å nå toppen. Det står stor respekt å snu så nær målet. Han stolte verken på vær eller det tekniske utstyret og valgte å la sikkerheten komme først.

Det har vært veldig kjekt med alle hilsener og de er virkelig dagens høydepunkt her oppe. Vi takker for alle som har fulgt med oss og hatt tro på oss. Vi kommer til å oppdatere nettsiden vår helt fram til vi reiser tilbake til Norge, også med tanke på hvordan det går med de andre i ekspedisjonen vår.

Petter 20. mai